Tidlig på 1800-tallet fantes det to manufakturhus i Bergen. Manufakturhusene var enkle, tidlige maskindrevne tekstilfabrikker. Det spesielle ved disse tidlige manufakturene var at arbeiderne der var tvangsanbrakt i institusjonen. Disse små fabrikkene hadde mer karakter av sosial- eller straffeanstalt enn av arbeidsplass. Bergens ene manufakturhus tidlig på 1800-tallet var Tukt- og Manufakturhuset, der de innsatte arbeidet med spinning og veving. Arbeiderne her var kvinner og barn. Det andre var Arbeidsanstalten, som var opprettet av fattigvesenet i 1810. Der plasserte man arbeidssky eller alkoholiserte personer, dersom de vakte offentlig forargelse. Arbeidsanstalten lå i Allehelgensgate like bak det gamle Rådhuset, og fra 1856 var det politikammer i samme bygning. Arbeidsanstalten flyttet til det forlatte sykehuset på Engen i 1913 og overlot huset til politiet.

Manufakturhuset har i sin 350-årige historie hatt mange bruksområder. Ved sin opprinnelse i 1646 ble det betegnet som et ”barnehus”. Fattige gutter og jenter i alderen 12 – 18 år som hadde mistet omsorgspersonene sine, kunne få oppdragelse og lære et håndverk. Samtidig kunne prostituerte dømmes til et opphold der, adskilt fra de unge.

I 1684 fikk handelsmannen Jacob von Wida kongens tillatelse til å opprette "et grof linnet og ulden manufactur i Børnehusset". Han fikk enerett til å levere uniformer og uniformsdeler til regimentene og garnisonene i Bergen, Trondheim og Kristiansand. Slik ble Børnehuset heretter kjent som Manufakturhuset. (Fossen 1978)

Manufakturhuset ble etter dette en arbeidsanstalt for voksne fattige og bostedsløse. Arbeidet besto etter hvert også av spinning av lin og tobakk, og produksjon av spiker. I 1744 ble det tidligere barnehuset en tvangsarbeidsanstalt for voksne, og i 1789 ble det tukthus for mannlige tyver. Manufakturhuset ble også den alminnelige straffeanstalten for kvinner. Kriminalitet blant kvinner fantes selvsagt, men mange var satt på straffarbeid på grunn av brudd mot seksualnormene. På den tiden var det meget strenge regler for seksuell praksis – dette hørte utelukkende hjemme innenfor ekteskapet.

Paul Magnus Norum beskriver disse forholdene i Manufakturhuset, eller Bergens Tugthuus, i 1860:
”Fangerne staae op om Sommeren Kl. 5 og om vinteren kl.6 Morgen. Idet Sovelocalerne aabnes, indsættes der vel deri en liten Portion Vand for dem, der maatte ønske at vaske Hænder og Andsigt, men nogen Opmuntring eller Befaling dertil finder ikke Sted. Nu lukkes Fangerne ned i Arbeidslocalerne, og Arbeidet begynder og fortsættes til Kl. 11 ¾ Formiddag alene med ½ Times Afbrydelse for Frokost fra Kl. 7 til 7 ½ Sommer og Kl. 8 til 8 ½ Vinter. Kl. 11 ¾ faae de deres Middagsmad, og hvile nu 1 Time. Kl 1 Eftermiddag begynder atter arbeidet og fortsættes til Kl. 4 eller om Vinteren til det bliver mørkt, da de nyde ½ Times Hvile, og arbeide derpaa saavel Sommer som Vinter til Kl. 7 ¾, da de faae deres Aftensmad og indesluttes derpå Kl. 8 på de mørke kolde Sovelocaler for altsaa strax at gaae til sengs.”

Hans Jacob Dam var forstander ved Manufakturhuset i mellom 40 og 50 år rundt midten av 1800-tallet, og gikk av i 1869 i en alder av 83 år. Forstander Dam har blitt beskrevet som en hard og nådeløs forstander, som fremviste liten eller ingen medmenneskelighet verken med innsatte eller pårørende. Visstnok skal han i løpet av sine mange år som forstander ved Manufakturhuset bare unntaksvis ha latt pårørende få treffe innsatte. Det blir fortalt om familier som reiste fra Sogn og Fjordane for å treffe far, bare for å møte en stengt dør. Utelukkende ved særlig lange straffer fikk den innsatte og familen lov til å treffe hverandre. Angivelig var også forstander Dam lite glad da fangene fikk tillatelse til å bruke skråtobakk eller alternativt smør. Han sa da til anstaltens prest Daniel Thrap, som også er kilden til denne historien: ”Tenk, her skal vi kalle disse kjeltringer frem på rad og spørre dem: Behager De smør eller behager De tobakk?”

Noen år før Manufakturhuset ble tukthus hadde man igjen begynt å lære opp barn i her. Åpenbart ble det ikke sett på som et stort problem at barn og kriminelle skulle ha tilhold i samme bygning – de ble holdt strengt adskilt. Barn gikk i lære for å bli svenner hos mesterne innen de ulike håndverkene, og fattigskolene hadde undervisning der i kristendom og håndarbeid. Fram til 1892 hadde staten vært eier av Manufakturhuset, men nå overtok Bergen kommune for å nytte lokalene til Lungegården skole.

I 1936 tok skolevirksomheten ved Manufakturhuset slutt. Etter krigen ble huset tatt i bruk til offentlige kontorer.

Lungegården skole hadde kreativt tatt i bruk Manufakturhusets kirke som gymsal. Kirken, som var opprettet i 1744, kalles i dag for Teatersalen og brukes til møterom. Manufakturhuset ble rehabilitert i 1990.