Bergen har vært rammet av over tretti større branner. Uhell eller uforsiktighet ved bruk av ild og lys har vært årsak til mange av brannene. En jente som skulle varme seg mat var opphavet til brannen som la Strandsiden i ruiner i 1561. Et gjenglemt lys forårsaket brannen i 1686. Storbrannen i 1640 startet da to gutter skjøt ild i noe never da de drev med pistolskyting.

Kombinasjonen av åpen ild og alkohol kunne være farlig. Brannen som i 1476 la Bryggen i aske, startet hos en full kjøpmann i gården Vetrliden. Berusede personer i Gullskogården forårsaket brannen i 1527. En sint og beruset ung prest kastet i 1582 et brennende lys etter tjenestepiken sin. Følgen var at Vågsbunnen og Strandsiden brant.

Krigslignende tilstander forårsaket flere storbranner i middelalderen. Under kampene mellom baglere og birkebeinere i 1198 satte baglerne fyr på byen. I 1393 og 1429 satte sjørøvere fyr på byen. Hendelser under andre verdenskrig førte til omfattende branner på Nordnes, Nøstet og i Dreggen.

Brannvarsling er lite kjent fra middelalderen, men Byloven av 1276 nevner varsling med horn eller klokke. Borgervæpningens tårnvakt på 1600-tallet varslet med klokkeringing og hengte en lykt på den siden av tårnet der det brant. Senere ble det også varslet med kanonskudd. Brannanordningen av 1646 vektlegger betydningen av å først å varsle folk i nabolaget, slik at slukkingen kunne komme i gang før ilden tok overhånd.

Byloven av 1276 ga seks menn ansvaret for det nattlige **vaktholdet**. Vekterne patruljerte strekningen mellom Bergenhus og Domkirken i Vågsbunnen. I tillegg var der vakt i Nikolaikirkens tårn. Vekterne kalte folk sammen i tilfelle brann. Vaktstyrken vokste i takt med byen. I byvedtektene fra 1573 er antallet vektere fjorten, derav to i Jonsklosterets tårn (ved Tårnplass).

Med årene ble vaktholdet ivaretatt av ulike grupper. Borgervæpningens korporalskap holdt nattevakt fra 1600-tallet av. Fra 1774 gikk også huseierne patruljevakt i vinterhalvåret. Patruljen hadde adgang til brannsprøyte. I 1874 ble de ulike vektergruppene erstattet av et fast vaktmannskap.

Det faste brannkorpset hadde etter1863 hovedutsiktsstasjon på Fredriksberg. Branntelegraf ble etablert mellom denne, hovedstasjonen i Hagerupgården (på Rådstuplassen) og vakten på Corps de Garde (på Klosteret) . I 1869 fikk byen 13 telegrafapparater, og ved å dra i en streng gikk alarmen i Hagerupgården.

Hanseatene på Bryggen hadde egne brannforskrifter. Bruk av åpen ild, både til belysning og oppvarming, var strengt forbudt, bortsett fra i schøtstuene og ildhusene. Det strenge regelverket bidro trolig til at Bryggen ble skånet for store branner mellom 1476 og 1702.

På slutten av 1600-tallet organiserte hanseatene et eget brannvern, og de skaffet seg en ny og større sprøyte. Tyskesprøyten og dens mannskap ble regnet for å være byens beste og raskeste. Under en mindre brann på Bryggen i 1766 viste Kontorets brannsprøyte seg å være så effektiv at de ble oppfordret til å vise sine ferdigheter på en oppvisning dagen etter – noe byens eget brannkorps var lite begeistret for.

I 1646 fikk Bergen sin første brannanordning. Enhver skulle være påpasselig i sin omgang med ild og lys. Dersom det ble brann skulle alle hjelpe til med slukkingen. Huseierne var pålagt å holde et visst antall lærbøtter, økser, stamper og annet utstyr i beredskap. Det skulle også oppbevares brannslukningsutstyr, som bøtter, økser, stiger, brannhaker og sprøyter, på ulike steder i byen, både i kirketårnene, ved Rådstuen og på allmenningene. Brannanordningen ble senere fornyet. Blant annet ble det innført premiering av de som kom først til brannstedet.

Det er vanskelig å forestille seg hvordan store branner oppleves. Kanskje ville man tro at folk ble grepet av panikk, men under brannen i 1916 hersket det en stemning preget av resignasjon og avmakt.

Innbyggerne forsøke å redde innbo og verdisaker fra flammene, men det var ikke alltid lett i kaoset som oppsto. Under brannen på Strandsiden i 1589 ble nokså mye reddet fordi Vågen var tilfrosset, slik at man kunne sette det ut på isen. I 1702 forsøkte flere å redde tingene sine ved å plassere det hos andre, bare for å se at også de husene brant ned. Det forekom også tyverier under brannene. I 1702 fortelles det at folk ”stjal meget mer, end de reddede”.

I forhold til antall branner er tallet på omkomne svært lavt. Folk hadde trolig stort sett tid til å komme seg unna. I 1248 brant mange inne på Sverresborg, og i 1640 skal 17 mennesker ha omkommet på St. Jørgen hospital. Storbrannen i 1916 kostet to mennesker livet.

Fra 1771 og fremover finnes en rekke avisannonser etter brannene, der folk etterlyser innbo de har tapt - alt fra laken, duker og møbler, til vinduer og kakkelovnstykker. Andre etterlyser eierne til ting som har havnet hos dem i kaoset etter brannen.

I 1865 ble det foretatt to øvelser for å teste beredskapen. En formiddag ble det meldt brann ca. én kilometer fra brannstasjonen. Før brannvesenet fikk hester måtte vognene trekkes med håndkraft. Etter 7 minutter hadde vognene fra alle tre stasjonene nådd ”brannstedet”. Rundt midnatt ble det telegrafert om brann ved Nykirken. Fra Corps de Garde kom en brannvogn etter 5 minutter, og slangene var klar etter halvannet minutt. Vognene fra Hagerupgården kom etter 11 minutter. I 1916 tok det to og et halvt minutt fra alarmen gikk til de hestetrukne brannvognene kom til brannstedet på Murallmenning.

Etter brannene lå store deler av byen i ruiner og innbyggerne hadde mistet hus og eiendeler. Vi vet lite om hvordan de fikk byen på fote igjen i eldre tid. Med branner med femti års mellomrom, ser det likevel ut til at at byen hurtig ble gjenreist i samme mønster. Trolig fikk mange brannlidte husly hos dem som ikke var berørt, eller hos slektninger utenbys. Etter brannen i 1623 tok tyskerne på Bryggen inn mange husløse. Ellers ”havde almuen maattet dø af hunger og tørst og fryse ihjel, da det var meget koldt”. Hjelpen var gjensidig. Etter storbrannen på Bryggen i 1476 ble tyske kjøpmenn innkvartert hos nordmenn på Strandsiden. I 1623 sørget dessuten kommandanten på Bergenhus for innkvartering av brannlidte hos bønder i distriktet.

Kildene forteller at det raskt kom opp hus etter brannene. Best kjenner vi forholdene i 1916. Da tok byen til å fungere igjen overraskende fort. Opprydningsarbeidet startet umiddelbart. Brakker til forretninger ble satt opp i Byparken og i selve brannstrøket. Nesten 3000 var blitt husløse, og mange bodde i forsamlingshus den første tiden. Senere ble det bygget enkle boligbrakker. Folk har til alle tider benyttet seg av de mulighetene de kjente til og trodde på i vern mot brann. Det fantes forestillinger både om hvordan man skulle slukke brann og hvordan man kunne verne seg mot brann.

Kristentroen var sterk hos middelalderens mennesker, og i sagaene fortelles det at både relikvieskrin og kors ble brukt mot brann. Under brannene i 1170/71 og i 1198 tok man skrinet med St. Sunnivas levninger ut av Kristkirken på Holmen, og satte det ned ved Sandbru (nær Bergenhus). ”Ilden kom ikke lenger, og det var et stort jærtegn” fortelles det. I 1198 bar man også krusifikset fra Steinkirken (Colombakirken) ved Øvregaten mot flammene, og “det stoppet brannen.”

Svartebøkene inneholdt magiske tegn, bønner og besvergelser som ga brukeren makt til å skade mennesker og dyr, eller få sin vilje gjennom. Følgende formel skulle kunne slukke brann:

At slukke Ild
Vend dit Ansigt mod Østen og sig saa disse Ord: Bliv stille, Ild, som vor Herre Kristus standsede Ilden for de 3 Mænd i den gloende Ovn! I Navn Gud Fader + Gud Søns + og Gud den Helligaands + Amen. Læs saa Fadervor med sand Andagt. Og du maa være nær ved Ilden. (Fra svartebok fra Telemark, ca. 1800)

En sjelden gang blir barn født med fosterhinnen. Det ble sett som et tegn på god lykke, og hinnen ble bevart. Den ble kalt for seierslue, og skulle verne eieren mot alt ondt. Ofte ble den straks innsydd i barnets klær og mange bar den alltid med seg. Dersom eieren gikk med seiersluen på hodet tre ganger rundt et brennende hus, så ville ilden stanse. Fra Steinkjer fortelles det at en gård sto over en brann to ganger til tross for at det brant i nærheten. I 1955 kunne skrev VG at en brann i Snåsa var blitt slukket ved hjelp av en seierslue. I Nordland kunne en som var født med seierslue bare late vannet i brannen og da ville den slokne.

De mange store brannene har vært med på å skape **den byen vi kjenner i dag**. Gjenreisningen etter brannene på 1900-tallet har gitt store deler av sentrum et helt nytt utseende, og brannstrøkene bærer preg av ulike perioders arkitektur og byplanideologi. Resultatet er blitt et kontrastrikt og mangfoldig sentrum. Selv om vi opplever byen som en konstant faktor, er den i stadig utvikling. En ny bybrann ville ført til forandringer som få er forberedt på. En ny by ville bli skapt - preget av innbyggernes og myndighetenes forståelse for den gamle byens særpreg og den moderne byens krav.