Tidlig i middelalderen fantes det neppe laugsordninger for håndverkere i Norge. De norske lovene satte ikke grenser for hvem som kunne bli håndverker. Det regelverket nordmennene imidlertid måtte forholde seg til, var bylovenes påbud om hvor i byen håndverkerne skulle ha tilhold. Dette var bestemt til den minste detalj.

Det inntektsgivende håndverket vokste fram i tiden fra om lag 1150 til 1250. Mye av det som ble produsert ble solgt til kirke og høvdinger.

Skomakeriet var et viktig håndverk i middelalderen i Norge. Trolig så man store forbedringer av skomakeriet på 1200-tallet, da de begynte med skikkelig garving med bark, ordentlige såler og hæler. Fra nå av kunne skomakerne lage sko av en helt annen utforming og kvalitet enn man hadde sett tidligere. Det ble nok slik, at de som så seg råd til det strakk seg langt for å kunne kjøpe sko, framfor å bruke de enkle, hjemmelagede skoene.

I Bjørgvinloven av 1276 står det om skomakerne: Så skipet vår herre kong Håkon og den verdige herre kong Magnus at alle skomakere ikke skal være lengre ute i byen med sine varer enn til den ytre del av Hallvardskirkegården, både ovenfor og likeså nedenfor gaten.

Gjennom senmiddelalderen var det de tyske skomakerne som dominerte yrket i de norske byene. Midt på 1200-tallet fulgte skomakerne etter de hanseatiske handelsmennene til Bergen, hvor de med tiden ble en makt å regne med.

På 1100- og tidlig 1200-tall har nok en del skomakere holdt seg nord på Bryggen. Da Bryggen var gjenstand for arkeologisk utgraving ble det funnet mange rester etter skoproduksjon. Trolig var dette enkel skoproduksjon og reparasjonsarbeide, uten garving.

I Bjørgvinloven av 1276 står det om skomakerne: Så skipet vår herre kong Håkon og den verdige herre kong Magnus at alle skomakere ikke skal være lengre ute i byen med sine varer enn til den ytre del av Hallvardskirkegården, både ovenfor og likeså nedenfor gaten.

Vi ser at Magnus Lagabøte bekrefter sin far Håkon Håkonsons bestemmelse om hvor skomakerne skulle holde til, og det var ikke i bykjernen. Alle håndverkere hadde sin plass i byen, og skomakerne fikk sin plass utenfor byen, nærmere bestemt ved den ytre del av Hallvardkirkegården. Hallvardkirkegården ledet ut av byen, slik at skomakerne ble plassert i sør-østlig retning, vi kan tenke oss i traseen til dagens Kong Oscars gate.

Trolig like før 1280 fikk skomakerne en avtale om å leie et stort område i Vågsbunnen. Dette området finner vi midt i Bergen sentrum i dag, men på den tiden lå Vågsbunnen utenfor byen. Med tiden bygde skomakerne et stort anlegg og en bygård som ble kalt Vågsbotn-gården.

Når skomakerne ble plassert utenfor bykjernen var det på grunn av stanken og forsøplingen. Stanken hadde sin årsak i garvingen av læret. På den tiden var garving en viktig del av yrket. Det har vist seg i utgravingene at man har funnet rester av hele dyr – vi kan kanskje spekulere i at skomakerne også hadde en rolle i slaktingen? Det er også funnet veldig mye avfall etter skomakerne. Det meste er bark og rester av skinn og lær. Arkeologene tror at når Vågen gradvis ble fylt igjen, må 350 år med skomakere i Vågsbunnen være en del av forklaringen.

Skomakerlauget hadde en avtale med kongen om at de skulle bo og arbeide i Vågsbotn-gården. De fikk enerett på alt skomakeri i byen, men måtte til gjengjeld betale leie, selge skoene til en rimelig pris og holde 44 mann med våpen, for å støtte byens befolkning og hjelpe kongen ved behov. De bevæpnede håndverkerne viste seg å ikke bli en velsignelse, les om dette under Munkeliv Kloster.

Skomakerne ble rekruttert blant lavere sosiale lag i de tyske byene. For å kunne bli medlem i skomakerlauget måtte guttene være ugifte og født innenfor ekteskap av ærlige foreldre. Laugsmedlemmene var unge menn og lærlinger i faget. Målet deres med å komme til Bergen var trolig å tjene mest mulig penger på kort tid, for så å reise hjem igjen med et godt yrke og startkapital.

Mens de bodde i Bergen hadde guttene ikke lov til å ha norske kamerater eller kjærester. De skulle holde seg til hverandre. Dersom noen ble grepet i hyggelig samvær med nordmenn kunne han bli utvist.

Skomakerne i Bergen sognet til Mikaelskirken, og hadde trolig St.. Mikael som skytshelgen. Seglet som er funnet etter skomakerne, det eneste gjenværende skomakerseglet i Norden, tror vi representerer St. Mikael, en helgen som tradisjonelt ikke er skytshelgen for skomakere. St. Mikael var en ridder og en drakedreper. Ellers i Europa brukte skomakere verktøyet sitt på seglene. Kanskje det var slik at de enslige guttene og unge mennene fant større glede i å velge en kriger som symbol?

St. Mikael er ellers kjent for å være en av Guds nærmeste engler, og er skytshelgen for mange håndverk, men altså ikke for skomakere. To helgenbrødre er de som tradisjonelt har vært skomakernes skytshelgen, St. Crispin og St. Crispinian.

I middelalderen ble skomakere kalt Sutare. Man kaller gjerne dette for det norrøne ordet for skomaker, men vi må nok til latin for å finne ordets opprinnelse. Vi kan si at en sutare er et latinsk lånord. På latin er verbet suere, som betyr å sy.

Ordet blir fremdeles brukt mye innenfor medisin, særlig kirurgi. Sutur på norsk og suture på engelsk har betydningen å føre sammen hudkanter for å lokke et åpent sår. Også tråden man bruker i arbeidet blir kalt sutur. Skomakeren gjør også dette: Han eller hun syr sammen skinn og hud i kanten.

På 1300-tallet ble en del av Kong Oscarsgate også kalt Sutarestrete, som vi også ser av seglet til skomakerne.