Henrik Didrikssøn og for en del også apotekeren Nicolaus de Freundt var Søffressøns kompanjonger i hans mange foretak. Disse tre fikk bevilgning til å opprette en offentlig vinkjeller i Bergen den 6. august 1609. Den 7. september 1609 fikk imidlertid apotekeren rett til å opprette en egen vinkjeller i sitt apotek.

"Søffrenssøn og Didrikssøn eide en mølle ved Duedalselven, også kjent som Sandvikselven."

Søffrenssøn og Didrikssøn eide en mølle ved Duedalselven, også kjent som Sandvikselven. Den 5. april 1611 fikk de tillatelse til å flytte denne møllen. Møllen hadde fått stå på en av byens eiendommer, men nå ser det ut til at de hadde fått anledning til å kjøpe en eiendom i nærheten, ved samme elv. Hit flyttet de møllen, men fikk ikke ta den i bruk før seks år senere. Årsaken til de seks årene med karantene var et privilegium gitt til en annen mølle, Gravdals mølle, som nylig var overtatt av apoteker Freundt og Henrik Didrikssøn. Disse hadde hatt store utgifter med å sette i stand møllen og hadde fått enerett på «al maling i ½ mils omkrets av byen». Vi går ut fra at møllene som er omtalt her er kornmøller.

Borgermester Søffrensøn skal angivelig også ha eid en jernmølle ved Sandvikselven. Avstand fra bebyggelsen i byen og nærhet til vann for kontroll av varmen var viktig, og vannkraften i mølleverket ble nyttet til f.eks. hamring av metallet.

En referanse til dette er Johan Hagelsteens artikkel om gamle møller i Bergen, i Bergen historiske forenings skrifter fra 1946. Han åpner artikkelen slik:

"Med en mølle tenker man nu nærmest på en kornmølle, men i gamle dager forstod man derved ethvert anlegg som var innredet til å male, knuse, gni og stampe eller hamre forskjellige varer ad mekanisk vei. Man talte om barkemøller, oljemøller, papirmøller, kruttmøller, kobbermøller, osv. foruten om kornmøller. Eller man benevnte møllene etter det arbeide de utførte, hammermøller, stampemøller, slipemøller, boremøller, sagmøller, og lignende. Ennu brukes jo på engelsk Mill for fabrikk i sammensetninger som for eksempel cotton-mill (bommullspinneri), rolling mill (valseverk) og saw-mill (sagbruk)."

15. juli 1613 skjedde det en alvorlig ulykke. Dammen ovenfor Skreddersteinen (under Rundemanen) brast og rev bort borgermester Sørensens jernmølle. To unge geseller ble drept, og "en Hob Linned ble skyllet væk af Blegen". Som skyldige i ulykken fant man frem til to hekser, "Svarte Ravn" og "Kristi Jordemoder". De ble to år senere offentlig brent på Nordnes. Det var altså allerede den gang vanlig å sende tøy til vask i Sandviken, mange kvinner tjente noen ekstra skillinger på det. Senere hentet "Vannbåten" ferskvann fra elvene for å forsyne handelsskip som lå ute på reden. Det var ikke som i våre dager, da båtene bare kan legge til kai og forsyne seg fra en krane i nærheten. (Fra Sandviken Bataljon sine nettsider.)

Søren Sørensen, Henrik Didrikssøn og Nicolaus de Freundt hadde sammen med en del andre får bevilgning til å handle på Færøyene. Denne tillatelsen fikk de i 1603, og tillatelsen ble senere fornyet. Dette kompaniskapet endte imidlertid ikke lykkelig – forretningspartnerne endte opp med å anlegge sak mot hverandre og beskyldte hverandre for juks og snyteri. Den 9. september 1614 fikk Søffren Søffrensøn og borger Henrik Didrikssøn kongelig bevilgning i fire år til å fange hval på «Norges Strømme». De fikk tillatelse til å ta med seg to utlendinger (disse kan ha vært baskere) som hadde kjennskap til havområdene og hvalfiske.

Et par år senere allierte de to seg med lensherren på Bergenhus, Knut Urne. Den 12. mars 1616 fikk de tre «ved deres fullmektige» bevilgning til i «vore og Norges krones fjorde at lade slaa hvalfiske» og dertil anta fremmede folk som forsto seg på hvalfangst. Den 21. april 1617 fikk de bevilgning til å fange hval på Spitzbergen, det vil si på Svalbard.

De fremmede var trolig profesjonelle baskiske hvalfangere. Baskiske harpunerer var populære og ble ansett å være de beste å ha ombord i hvalfangsskuta. Sollied forteller også om en lite fornøyd bergenserinne som var snytt for en betydelig inntekt:

Sandsynligvis har Sørenssøn og hans medredere forskrevet baskere til sin hvalfangst, idet lensherren under 2. mai 1617 fik brev om at hjelpe en borgerske i Bergen, som hadde klaget over, at Sørenssøn og Bernt Nagel hadde negtet at betale 12 ukers fortæring for 9 baskere, som de hadde innlogert hos hende.»

Hvor interessant det er for ettertiden å spekulere i om byens tidligere borgermester var en dårlig betaler skal ikke forfatteren mene så mye om. Derimot er det spennende å få vite at han sannsynligvis hentet baskisk mannskap til Bergen for å fange hval. Baskerne hadde omfattende erfaring og kunnskap om hvalfangst fra skip. Ikke bare fanget de hval ved egen kyst, men de reiste over havet og fanget hval ved Grønland og New Foundland på 1500-tallet. Når borgermester Sørensen startet opp sitt hvalfangstprosjet var imidlertid den baskiske storhetstid over, og baskerne reiste ut og tilbød sin ekspertise til redere i andre land.

Baskisk hvalfangst på 1500-tallet: http://www.heritage.nf.ca/exploration/basque.html.
Anders Bjarne Fossen: Jørgen Thormøhlen: Forretningsmann, storreder, finansgeni. Bergen 1978.
P.R. Sollied: Hvalfangsten fra Bergen i Ældre tider. Bergen historiske forenings skrifter 1918