"Dollhuset", eller "Dårekisten", var en offentlig pleieinstitusjon for psykisk syke, og ble bygget i hagen til Bergens Civile Sygehus i 1762. Trolig bød "Dollhuset" mer på oppbevaring enn pleie, men et opphold i denne institusjonen var likevel et stort skritt fremover i forhold til hva Psykisk syke hadde blitt tilbudt tidligere: Kjelleren under Bergen gamle rådhus.

Den nybygde intitusjonen var et énetasjes hus i mur med fire celler; hver celle med plass til en pasient. I 1778 fikk bygget en ny etasje, noe som ga plass til ytterligere fire pasienter. I 1815 ble sykehuset utvidet når et tilgrensende engstykke ble innkjøpt og anlagt som hage. Seks år senere ble det utført enda en ombygging; det ser ut til at cellene ble delt med skillevegger for å gi plass til dobbelt så mange pasienter. 

I 1824 skrev Lyder Sagen og Hermann Foss i Bergens Beskrivelse om Sindygeasylet at innredning og behandling var slik at den "snarere synes at kunne berøve de stakkars Ulykkelige, som indsættes her, den Smule Forstand, de endnu maatte have tilbage, end at gjengive dem det tapte".

Tross alle utvidelser og påbygginger hadde det lenge hersket en oppfatning om at asylet ikke tilfredsstilte behovene for pleie av pasientene. Blant annet var to celler ubrukelige ettersom de lå tett inntil latrinen som ble brukt av hele sykehuskomplekset. I 1833 ble de fleste pasientene overført til nye Bergens mentale sygehus. Tilbake på Sindsygeasylet var nå bare de som var antatt å være uhelbredelige.

Bergens mentale sykehus skulle avløse Dollhuset, som man lenge hadde ment ikke tilfredsstilte behovet for pleie av sinnslidende. Sykehuset fikk selvsagt snart et kallenavn – Mentalen. Mentalen lå mellom Teatergaten og Baneveien, på en eng som var blitt innkjøpt til spaserområde for pasientene ved sykehuset på Engen i 1815.

Sykehuset fikk selvsagt snart et kallenavn – Mentalen.

Sykehusbygningen var et toetasjes trehus. Arkitekten het Jacob E. Flintoe, og han baserte seg på planene til stadsfysikus Christen Heiberg. Det var beregnet plass til 27 pasienter. Det skulle være adskilte avdelinger for menn og kvinner. Betjeningen skulle bo på stedet, i egne rom på loftet. Sykehuset hadde arbeidsrom, spisesal og bad i første etasje, og hager og luftegård utenfor. Sammenliknet med Dollhuset var dette et stort fremskritt. Etter hvert kom også flere pasienter til ved at man utvidet sykehuset med en ny celleavdeling. 12 nye pasienter fikk plass i 1843.

I 1860-årene var Frants Th. Rosenberg bestyrer ved Det mentale sykehus. På den tiden hadde det lenge vært åpenbart at dette sykehuset ikke dekket behovet for pleie av de syke. En del private institusjoner dukket etter hvert opp, som Rosenbergs Øvregatens Asyl og Fastings Minde og Daniel G. Martens Møllendal asyl.

I 1891 åpnet det kommunale Neevengården, eller Sandviken Sykehus. Mentalen ble dermed revet. I dag finner vi Engen Eldresenter på tomten.