Var vi kallet til slottet av ærlig og velbyrdig mann Erik Rosenkrantz til Walsø, med meg Absalon, herr Michel Jonsson, herr Peder Simonsen; og gav oss da tilkjenne at han ville forære vår Domkirke med noen klenodier: En stor klokke, på hvilken hans navn og våpen står, en forgylt kalk, på hvilken hans og hans frues fru Hedvigs navn står, en sort messehagel av fløyel, med sådanne vilkår at dette skal være til Domkirken (så) den rette gudstjeneste kan være ved makt, og at ingen skal ha makt til, hverken hans slekt eller noen fremmede, å ta når de vil fra kirken denne gave. Dersom noen fremmede ville det friste, da skulle Erik Rosenkrantz og hans slekt ta de nevnte klenodier til seg igjen, og legge dem til hvilken kirke de ville. Sådant et brev har vi kanniker beseglet Erik Rosenkrantz.

På denne dag beseglet vi kanniker Jens Schelderup, superintendens, Herr Nils Henriksen på Voss, meg Absalon lector, herr Michel Jonsson, Pastor, herr Peder Simonssen, questor caputeli, et brev hvor to artikler var besluttede. Først at det bytte som vi hadde gjort med Erik Rosenkrantz, det besto vi ham, og bekjenner oss å ha fått like godt gods igjen i landskyld, dernest i samme brev disse forne (før nevnte) klenodier som han hadde gitt til Domkirken.

På denne samme dag anordnet Erik Rosenkrantz doktor Jens Schelderup, superintendent, den forgylte kalk og messehagelen, og lot sitt folk føre klokken hit fra slottet og til Domkirken.

[...]

Var vi forsamlet på kapittelshuset, vi som her etterfølger: Doktor Jens Schelderup superintendens, meg Absalon lector, Michael pastor templi cathedralis, Petrus Symeonis, Matthias senior Tierp, Nicholaus Georgij, og på Erik Rosenkrantzis vegne Seffrin Jensson og Jøren Stabell; da lagde vi forne med mange ord og stor umake vinn på at vi kunne forsamle Danquard og hans hustru igjen, og da han hadde det lenge benektet ba (innbød) vi ham, ta det til beråd til den etterfølgende dag, hvilket han og gjorde.

På denne dag kom Danquard på kapittelet igjen, havende med seg Evert Copal, Jacob Hollender, Johan Bøk, hvilke skulle være hans vitner i sak og svar, og gav oss sådant et svar at han hverken vil ha av henne noen forpliktelse, ikke heller gi henne noen, ikke heller ta henne igjen, med mindre vi dømmer henne i hans hender igjen, heller ifra seg, og ettersom han ikke ville la seg si, dømte vi på saken, som her etterfølger: Vi [...] kanniker og Guds ords tjenere til Domkirken gjør vitterlig for alle at vi var forsamlet på vårt kapittelhus uti Bergen Anno Domini MDLXIII den 24 Novembris etter ærlig og velbyrdig manns Erik Rosenkrantz til Walsø, kongelig Maiestatis lensmann over Bergenhus, bejæring å forhøre en ekteskapssak mellom Danquard Makfarson, borger i Bergen, og hans hustru Anne Richardsdotter, hvis sak før hadde vært berørt på rådstuen og derfra forskutt til kapittelet. Kom da for oss på forne gode manns, Erik Rosenkrantzis vegne ærlig og fornuftig mann Seffrin Jonson og begjærte at vi ville si på samme sak [...] om forne Danquard måtte skilles fra sin hustru for det rykte og mistanke hun var kommet uti for horsak. [...] hun svarte og sa seg uskyldig at være, og at ingen skulle henne overbevise noen horsak, siden hun var kommet uti fall med den kjøpmann på Bryggen, men hvis det kunne føres bevis mot henne ville hun lide og undergå den høyeste straff som kunne pålegges henne.

[...]

Kom da først Eufemia Clausdotter, forne Danquards tjenestepike og Annes søsterdatter, vitnet med sin ed og opprakte fingre, og sa at hun hadde sett mange gå både inn og ut av hennes hus i hans fravær, dog hadde hun ingen sett i seng med sin matmor. Men Hans barsker (Bartskjærer?) hadde hun titt og ofte sett bak lukkede dører på Danquards loft med henne, og at det var en gang ved midnattstid, at Hans Barsker kom og slo et slag på porten , da sto hennes matmor opp i serken og lot ham komme inn, og der han kom inn, sa forne pike å si til ham, hva har De å gjøre i min husbonds hus i hans fravær, da ble Hans barsker vred , gikk ut igjen og ropte og hugg i gaten. Likeledes sa hun siden at Hans barsker hadde på en annen dag sittet i deres stue og drukket med noen andre, da gikk han om aftenen gikk ut med Anne Danquard i forne loft og var der begge sammen bak lukkede dører i to timer, deretter ringte forne Anne etter forne pike og befalte henne å tappe drikke, hvilket piken ei ville, men sa til matmoren: Det er ei smukt at De skikker Dem således i husbonds fravær, i det samme besvimte Anne.

[...]

Der vi disse vitnesbyrd hadde hørt og la opptegne, innkalte vi Danquard og hans hustru og oppleste samme vitnesbyrd for dem. [...] Hertil svarte Danquard både forne gode mann Seffrin Jenson og oss alle at han mistenker [...] Hans barsker, dernest å ville med retten forfølge saken etter vitnesbyrdenes lydelse, og hverken noen bepliktelse ta av sin hustru , eller gi henne, men ha en endelig dom på saken, enten til eller fra og siden ville gjøre hva han kan. Ransaket vi da saken så mye som mulig, og fant etter de vitnesbyrd som da fremkom, å ikke kunne skille dem på denne tid, før enn Danquard fører ytterligere bevis frem [...].

som var lørdag, var Danquard forbød slotsporten inntil mandag, som var den 13 Decembris.

Kom her Jacob Christernson ut og gav straks XXX daler ut, hvilket godtfolk hadde skjenket han for å frelse sitt liv med, idet han hadde forfalsket kongens brev, og gav forne Jacob Erik Rosenkrantz forpliktelsesbrev at de XX daler som gjenstår dem skulle han betale før St. Michels dag nest kommendes, men av de XXX daler som hans kvinne Sigrid Maansdotter anordnet forne Erik Rosenkrantz, tok forne ti utav og gav forne Sigrid, idet hun hadde stått ham bi i hennes manns motgang, kanskje og fordi at hun redde til barsel og hadde litt tilforen.

På denne dags aften tilforen sies det å ha vært en så stor en flod her i Bergen, at ingen mann minnes henne større, og hun gikk opp til eldhuset i Anders skriver borgermesters gård, og varte fra fem om aftenen og til ni om natten.

På denne dag etter middag klokken 12 var Erik Rosenkrantz og hans elskelige frue selv nærværende til stede, og lot opphisse den klokke i tårnet som de hadde gitt til Domkirken.

På denne dag, som var en lørdag, var Danquard Makfarson forlikt på kapittelhuset i Bergen [...].

Var forkynt av predikestolen, både i Domkirken og så i Korskirken, at Danquard Makfarson var forlikt med sin hustru, til hvilken han hadde en stor mistanke, både for hennes løse fakter og så for noen proff som gikk om henne av hennes tjenestefolk. Dermed var både de og andre påminte om at de skulle fly årsaker til mistanke og misgjerninger, og be med Jesu Syrach, at Gud må vende våre hjerter ifra alt ondt begjær, og la oss ikke falle i fråtseri eller ukyskhet, men bevare oss fra et ublygt hjerte.

På denne dag, som var en torsdag, ble min sønn Absalon Absalonis helbredet igjen, som torsdagen før ble såre krank av febricum lenticulis, sprinkelsott.

Julaften, skjenkte ærlig og velbyrdig mann Erik Rosenkrantz til Walsø, og høvedsmann på Bergenhus, meg Absalon en sølvskje, på hvilken hans våpen og dato står inngravert, litt før gav han en til doktor Johanni Scheldorpio, og en til herr Peder Simensson til Phana.

Ofret forne gode mann Michael Jonsson en sølvskje på juledagen her i Domkirken.