St. Jørgen hospital var ett av flere sykehus i Bergen som huset leprapasienter. Lepra var en fryktet og utbredt sykdom, og Vestlandet var sterkt rammet på 1800-tallet.

"Lepra var en fryktet og utbredt sykdom, og Vestlandet var sterkt rammet på 1800-tallet."

Lepra er en gammel sykdom som vi blant annet kjenner fra bibelhistorien. Moseloven tar problemet opp, og viser hvordan sykdommen kan identifiseres, og hvordan man kan beskyttes mot den. Og historien om hvordan Jesus helbreder den spedalske er velkjent. I Markus evangelium 1:40-43 er den fortalt slik:

"En mann som var spedalsk, kom til ham, falt på kne og ba om hjelp: «Om du vil, kan du gjøre meg ren.» Jesus fikk inderlig medfølelse med ham, rakte ut hånden og rørte ved ham. «Jeg vil», sa han. «Bli ren!" Med det samme var spedalskheten borte, og mannen ble ren."

Lepra, eller spedalskhet, har i vår kristne europeiske kultur vært knyttet opp mot religion. De spedalske ble i mange land betraktet som utstøtte og urene, men i Norge har mange leprasyke levd relativt integrert i sine lokalsamfunn til langt opp på 1800-tallet. St. Jørgens hospital hadde, som mange andre europeiske leprahospitaler, en kirke direkte tilknyttet sykehuset. Troen på Jesus var viktig, og ingen slapp unna synden. Her fra altertavlen:

Mit Synde-Offer, Jesu Blod,
Jeg her ved Herrens Alter-Fod
Til Legedom vil samle op,
For min spedalske Sjel og Krop.

De syke bodde ofte på St. Jørgen Hospital i mange år. Soverommene deres var små, 4 m2. Når det i perioder var mange syke bodde det 2 eller 3 personer på hvert rom. Fellesarealene var til gjengjeld rommelige, både oppholdsrommene, kjøkkenet og kirken.

Vi vet mye om St. Jørgen hospitals bygninger etter den store bybrannen i 1702. Før den tid finnes det lite dokumentasjon, og vi må gjette oss til hvordan det var her da. Sannsynligvis besto sykehuset av mange små bygninger til de syke. Det fantes også egne bygninger til administrasjonen og de ansatte. Det fineste bygget var trolig kirken.

Like interessant som arkitekturen og funksjonene til sykehuset, er plasseringen. St. Jørgen Hospital lå i utkanten av Bergen by. Byens bebyggelse lå rundt Vågen, ute ved Marken var det beite og utmark. Sykehuset lå utenfor den gamle bykjernen, men innenfor byporten - langs en av byens hovedinnfartsårer. Da hadde de forbipasserende mulighet til å gi gaver til sykehuset, men med minst mulig direkte kontakt med menneskene med den skremmende og forferdelige sykdommen.

I 1893 ble Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) ansatt som som lege ved St. Jørgens hospital. Tidligere hadde pasientene i liten grad fått medisinsk pleie. Danielssens og Boecks monografi "Om spedalskhed" fra 1847 dannet utgangspunktet for den moderne lepraforskningen. Gradvis vokste det frem et levende medisinsk miljø i Bergen, og med de to nye sykehusene, Pleiestiftelsen for spedalske No 1 og Lungegårdshospitalet, ble Bergen snart et internasjonalt sentrum for lepraforskning. 

Den unge legen Gerhard Henrik Armauer Hansen (1841-1912) kom til Bergen for å arbeide som lepralege i 1868. Danielssen hadde gjennom sitt arbeid dannet seg en oppfatning om at leprasykdommen var arvelig, noe Armauer Hansen sa seg uenig i. Han hadde derimot tro på en teori om at lepra var forårsaket av en mikrobe, og dette sto i sentrum for forskningen hans. Med moderne mikroskoper og forskningsmetoder kunne han snart underbygge teorien om at spedalskhet smittet ved leprabasillen. Armauer Hansen fikk med tiden stor anerkjennelse for oppdagelsen av leprabasilen, og sykdommen fikk med tiden hans navn internasjonalt: "Hansens disease".

Sykdommen ble gradvis mindre vanlig utover 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet. Lungegårdshospitalet ble overtatt av Bergen kommune i 1897 og ble tatt i bruk som epedemisykehus, senere som tuberkulosesykehus under Haukeland. Bygget ble revet i 1957 for å gi plass for en jernbaneutvidelse. Pleiestiftelsen ruver fortsatt i Kalfaret, og Armauer Hansens kontor er bevart som museum. I dag er Pleiestiftelsen sammen med St. Jørgens hospital et monument over en historie som nesten er glemt i Norge. De bergenske legenes innsats i kampen mot sykdommen nyter fremdeles internasjonal berømmelse.