Nikolaikirken
Det eneste vi har igjen etter Nikolaikirken er navnet på allmenningen som fører forbi stedet der kirken sto. På Scholeusstikket fra 1580 ser vi at kirken var plassert høyt i landskapet. Dermed var den et ideelt brannutkikkspunkt. Vi ser også på Scholeusstikket at kirken er blitt til en ruin i 1580. Dette kan skyldes at reformasjonen i 1536 overflødiggjorde en del kirker.
Nicolaikirken nevnes første gang under borgerkrigstiden i forbindelse med stridigheter i 1160 mellom Gregorius Dagsons og Erling Skakkes flokker. (Heimskr. III). Kirken blir også omtalt i sagaene i 1181, da birkebeinerne søkte inn i kirken under Jon Kutizas overfall på Bergen, og i 1183 (Sverres saga). Sverres saga forteller også om bybrannen i 1198, da Nikolaikirken sannsynligvis brant sammen med 4andre kirker.
Byloven sa også at når lagmannen holdt ting, skulle han la ringe med ildslukningsklokken i Nikolaikirken.
Kirken var av stor betydning som utkikkspost for vekterne i byen. I Magnus Lagabøters bylov av 1276 står det om Nicolaikirken:
"Tårnvakt skal holdes hver natt i Nicolaikirkens tårn. Den skal holdes av tvende skjellige og uberyktede menn som byfogden og huseierne utpeker. Vil den ei holde vakt som dertil er oppnevnt, da bøte han to øre sølv, og byfogden utpeke en annen isteden. Sysselmannen skal utnevne tvende menn til å se etter vakten hver natt, og finner de vaktmennene sovende , eller ikke er kommet til vaktstedet når det ringes til ildslukning, da bøte disse en øre sølv eller kastes i fengsel."
Byloven sa også at når lagmannen holdt ting, skulle han la ringe med ildslukningsklokken i Nikolaikirken. Under tinget skulle det ikke ringes med klokken til annet bruk enn til ildslukking. I tillegg til å være et gudshus hadde altså Nikolaikirken en viktig praktisk oppgave – å holde brannvakt. Kirken lå så høyt at vaktmennene i tårnet hadde utsikt over hele byen. I Magnus Lagabøters bylov står det videre at brannvakten skulle holdes i tårnet, hver natt av to menn.
Det hersker tvil om hvem som soknet til Nikolaikirken. I 1567 skrev Absalon Pedersøn Beyer at kirken var sognekirke for nordmenn (Øvregaten var bebodd av svært mange tyske og andre utenlandske handelsfolk) mens de holdt til på Bryggesiden, men at den begynte å forfalle da nordmennene flyttet over på Strandsiden.
En annen mulig årsak til at kirken forsvant kan være at reformasjon overflødiggjorde mange av byens kirker. I Bergen før reformasjonen fantes det langt flere kirker enn folketallet skulle tilsi.
Bergenshistorie
Til alle som har en fot i fortidens Bergen - hva med Elisabeth Welhavens fornøyelige historier fra Bergen rundt 1800? Boken kan bestilles på Histos forlag!
Nikolaikirken var en middelalderkirke i Bergen. Allerede i 1580 sto den som ruin og omkring 1860 avdekket utgraving deler av skipet. Stein fra kirken ble gjenbrukt og finnes trolig i kjellermurene i nabolaget, rester av grunnmuren ble avdekket ved utgraving i 1895. Kirken lå skråningen ovenfor det som i dag kalles Bryggen, øverst på den tids Breidalmenning, mellom dagens Nikolaikirkeallmenningen og Lindebergsmuget, like nedenfor Forstandersmuget. Bygget var orientert parallelt med Øvregaten med kortveggen mot Nikolaikirkeallmenningen. Det var en typisk romansk steinbygning. Kirken hadde et stort vesttårn der byklokken hang. I tårnet var det også brannvakt (etter byloven av 1276), kirken lå så høyt at man fra tårnet hadde utsikt over hele byen. Det forfalne bygget er synlig på Scholeusstikket fra 1580, der det ifølge Helle feilaktig er angitt som Halvardskirken.
Kirken skal ha blitt grunnlagt av kong Øystein Magnusson som også skal ha grunnlagt Munkeliv kloster tvers over Vågen. Kirken nevnes første gang i Heimskringla (Snorres kongesagaer) omkring 1160. I Håkon Herdebreis saga (del 12) omtales «Nikolaskirken» i forbindelse med stridigheter mellom Erling Skakke og Gregorius. Kirken kan ha blitt reist i tiden 1120-1130. Bygget ble skadet brannen i 1198, 1248 og 1413.
Les mer på Wikipedia