Var vi kallet til slottet av ærlig og velbyrdig mann Erik Rosenkrantz til Walsø, med meg Absalon, herr Michel Jonsson, herr Peder Simonsen; og gav oss da tilkjenne at han ville forære vår Domkirke med noen klenodier: En stor klokke, på hvilken hans navn og våpen står, en forgylt kalk, på hvilken hans og hans frues fru Hedvigs navn står, en sort messehagel av fløyel, med sådanne vilkår at dette skal være til Domkirken (så) den rette gudstjeneste kan være ved makt, og at ingen skal ha makt til, hverken hans slekt eller noen fremmede, å ta når de vil fra kirken denne gave. Dersom noen fremmede ville det friste, da skulle Erik Rosenkrantz og hans slekt ta de nevnte klenodier til seg igjen, og legge dem til hvilken kirke de ville. Sådant et brev har vi kanniker beseglet Erik Rosenkrantz.

På denne dag beseglet vi kanniker Jens Schelderup, superintendens, Herr Nils Henriksen på Voss, meg Absalon lector, herr Michel Jonsson, Pastor, herr Peder Simonssen, questor caputeli, et brev hvor to artikler var besluttede. Først at det bytte som vi hadde gjort med Erik Rosenkrantz, det besto vi ham, og bekjenner oss å ha fått like godt gods igjen i landskyld, dernest i samme brev disse forne (før nevnte) klenodier som han hadde gitt til Domkirken.

På denne samme dag anordnet Erik Rosenkrantz doktor Jens Schelderup, superintendent, den forgylte kalk og messehagelen, og lot sitt folk føre klokken hit fra slottet og til Domkirken.

[...]