Var vi kallet til slottet av ærlig og velbyrdig mann Erik Rosenkrantz til Walsø, med meg Absalon, herr Michel Jonsson, herr Peder Simonsen; og gav oss da tilkjenne at han ville forære vår Domkirke med noen klenodier: En stor klokke, på hvilken hans navn og våpen står, en forgylt kalk, på hvilken hans og hans frues fru Hedvigs navn står, en sort messehagel av fløyel, med sådanne vilkår at dette skal være til Domkirken (så) den rette gudstjeneste kan være ved makt, og at ingen skal ha makt til, hverken hans slekt eller noen fremmede, å ta når de vil fra kirken denne gave. Dersom noen fremmede ville det friste, da skulle Erik Rosenkrantz og hans slekt ta de nevnte klenodier til seg igjen, og legge dem til hvilken kirke de ville. Sådant et brev har vi kanniker beseglet Erik Rosenkrantz.