Slik Bergens historie er lang og mangfoldig, har også opplæringsbehovene i byen vært mange og forskjelligartede. I Bergens sentrale bydeler vil man faktisk aldri være mange meter fra bygninger og adresser med en eller annen form for skolehistorie i seg. Ofte vil det dreie seg om en av de mange private skolene som preget byen på 1800-tallet og et par årtier ut på 1900-tallet. For selv om noen av disse var store, slike som Ulrikke Pihls og Sofie Lindstrøms pikeskoler (nå kjent som Ulrikke Pihls hus og Stein Rokkans hus på universitetet), eller den store Hambro skole i sentrum, er privatskolenes historie kjennetegnet av mange og små enheter. Svært ofte var det faktisk skoleholderens private bolig som fungerte som skolelokale. Så hvem vet, kanskje har nettopp ditt hus engang vært en skole.

Fortellingen om den organiserte skoledriften i Bergen begynner imidlertid allerede midt på 1100-tallet med opprettelsen av katedralskolen på Holmen. Dette var en skole primært rettet mot utdannelse av geistlige, men den var nok også viktig for en by med et stadig større behov for skrivekyndige i forbindelse med administrasjon og handel. Etter reformasjonen ble katedralskolen flyttet inn til Olavskirken, den nye domkirken. Skolen ble først lagt på nordsiden av kirken, der vi i dag kan se det bygget man reiste til skolen etter bybrannen i 1702. På 1840 tallet flyttet man til den andre siden av kirken, inn i det bygget der skolen fortsatt holder til.

Litt lenger nord, i Øvregaten, finner vi Christi Krybbe skole. Denne ble etablert i 1740, som den første av de tre sogneskolene som markerer begynnelsen på Bergens moderne skolehistorie. De to andre var Bethlehem skole (1742), Nykirkens sogneskole på Klosteret i det bygget som nå huser HKS og ”Gråskolen”, Domkirkens sogneskole som kom til i løpet av 1750-årene. Dette var fattigskoler, myntet på byens svakest stilte barn.

Dette var 200 år etter at reformasjonen hadde brakt med seg tanken om utdannelse som et allment behov. I det frelsen blir et spørsmål om den enkeltes personlige forhold til Gud, vil det ikke lenger være nok at presten kjenner evangeliet. Hver og en må oppfylle et minstemål av kunnskap. Kirkeordinansen av 1539 hadde derfor pålagt menighetene å undervise barna i Luthers lille katekisme. Dette begrenset seg imidlertid til utenatlæring – klokkeren leste, og barna gjentok.

Fra begynnelsen av 1700-tallet var det, i sær innenfor den pietistiske bevegelsen, mange som tok til orde for en mer omfattende skolegang med lese- og skriveundervisning. Pietismen vektla nemlig evangeliet som rettesnor for den praktiske kristne livsførsel, og derfor ble det viktig at den troende selv kunne tilegne seg Det nye Testamentets fortellinger om Jesu liv. I løpet av århundrets første årtier ble det etablert en rekke skoler i pietistisk regi, og med Kristian 6. (1730-46) nådde pietismen helt til tronen. Det var han som utstedte de to forordningene, om konfirmasjonen (1736) og om skolene på landet (1739), som gjerne regnes som starten på det norske skolevesenet. Kort tid etter åpner altså Christi Krybbe skole, og med det også allmue - og folkeskolens historie i Bergen.

Som nevnt var de første 150 år av denne historien i stor grad preget av de mange større og mindre privatskolene. Dette endret seg først med det store folkeskoleløftet. Opprettelsen av et enhetlig moderne skolesystem var et viktig anliggende for den unge nasjonen Norge, og etter at folkeskoleloven ble vedtatt i 1889 ble det satset stort på det offentlige skolevesenet. Med dette kom også de skolene som i størst grad har satt sitt preg på bybildet. Fortsatt fremstår skoler som Rothaugen, Nordnes og Dragefjellet som små slott, der de kneiser over byen. Man kan bare tenke seg hvilket inntrykk de gjorde tidlig på 1900-tallet, da byen for øvrig nesten utelukkende bestod av små trehus. Man kan også forbløffes over den det tempoet man holdt, gitt en også da presset kommunal økonomi. Krohnengen skole (1880) var først ut av de store. Senere kom Dragefjeldet skole (1891), Sandviken skole (1898, revet ), Nordnes skole (1903), Rothaugen (1912), Møhlenpris skole (1912), Nygård skole (1921), og ikke minst Ny-Krohnborg skole. Den stod ferdig i 1928, og hadde som den første eget svømmebasseng.

Av diskusjonene som fant sted omkring disse byggeprosjektene ser man at det var stor prestisje knyttet til dem. Ikke bare satset man på store, vakkert utformede bygninger på noen av byens flotteste tomter. Man la også stor vekt på å være på høyden med tidens vitenskapelige nivå innen skolehelse. Intet ble overlatt til tilfeldighetene, forhold som lysvinkler og luftvolum pr elev ble for eksempel nøye beregnet i forkant av byggingen. Et lokalt trekk var at de bergenske skolene ble bygget med større korridorarealer enn det som var vanlig andre steder. Dette for at de skulle være bedre egnet for opphold i friminuttene. Den gang som nå regnet det mye i Bergen, og mange barn var dårlig utstyrt med klær.

Bergens videre skolehistorie i det 20. århundre er en historie om stadig nye skoler i en stadig ekspanderende by. Frem til 1970-årene, da de mindre enhetene og paviljongskolene kom på moten, var det bergenske skolebyggeriet fortsatt preget av store, til dels monumentale, bygg. Blant disse fremstår nok Fridalen skole (1938) for mange som det aller flotteste. Fridalen skole var også siste skole fra byarkitekt Kaspar Hassels hånd. Hassels karriere som skolearkitekt, fra Rothaugen over Nygård, Sydneshaugen, Møhlenpris og Ny-Krohnborg, til den klart modernistisk inspirerte Fridalen skole, er enestående og gjør ham til en av Bergen bys viktigste arkitekter.