Det er slik i samfunnet vårt at vi når vi mener å ha rettferdig grunn til det det, så stenger vi enkelte blant oss inne i fengsel. Nesten alle samfunn i verden definerer bestemte handlinger som forbudte, og når vi bryter disse forbudene blir vi møtt med sanksjoner. Siden andre halvdel av 1500-tallet har borgere av Danmark-Norge kunnet bli dømt til straffarbeid, satt i jern og bli stengt inne.

1700- og 1800-tallets opplysningsfilosofer tok i bruk begrepet ”samfunnskontrakt”. Som medlem av samfunnet var du underlagt denne samfunnskontrakten. Dersom kontrakten ble brutt ved at du brøt samfunnets lov, så hadde du også gitt fra deg dine rettigheter. Straff i en eller annen form var konsekvensen.

I middelalderen var fengsel eller straffarbeid ikke en del av samfunnsjustisen. Man kunne nok bli sperret inne, men det var ikke sett på som en straff i seg selv. Mange forbrytelser ble straffet med henrettelse. Mord, grovt tyveri, eller forbrytelser mot kongen er eksempler på forbrytelser som kunne resultere i dødsdom. Mange straffer var korporlige straffer, og kunne gå ut på avhugging av en hånd, eller slag mot kroppen, eller brennemerking. Mest vanlig ser bøter ut til å ha vært. Svært mange forbrytelser ble gjort opp ved bøter, deriblant også diktning og fremføring av nidviser, eller påstander om vanærende usannheter. Men også drap kunne i mange tilfeller bli gjort opp ved bøtelegging.

Seksuelle forbrytelser ble slått hardt ned på. En kvinnes seksuelle omgang utenfor ekteskapet ble sett på som skjending av annen manns eiendom, og ble gjort opp med bøter. Voldtekt var en grovere forbrytelse, og resulterte i henrettelse. Voldtektsforsøk ble straffet med store bøter. Etter hvert som kirkens stilling ble mer og mer befestet, ble mange seksuelle handlinger kriminalisert. Homoseksuell praksis mellom menn, prostitusjon, sodomi, incest og blodskam er eksempler på dette. Homoseksuell praksis mellom kvinner var i liten grad tema, og heller ikke kriminalisert.

Bergens mange prostituerte opplevde utover på 1500-, 1600- og 1700-tallet at deres arbeid, som ofte var deres eneste mulighet til inntektsgivende arbeid, ble stadig mer kriminalisert. Prostituerte kunne bli dømt til tvangsarbeid på Tukt- og Manufakturhuset. Det finnes ingen kilder som referer til mannlig prostitusjon i Bergen. Kvinner som beviselig hadde vært sammen med en mann uten at hun nødvendigvis livnærte seg ved salg av sex, kunne også bli satt i tukthus. Barna som ble født av disse kvinnene døde som regel. De få som overlevde ble satt bort.

At tukt- og manufakturhus ble opprettet som straffetiltak har flere forklaringer. På 1500-tallet hadde Europa opplevd en sterk befolkningsvekst. Harde og vanskelige tider med mange epidemiske sykdommer hadde holdt befolkningstilveksten nede. På 1500-tallet økte jordbruksproduksjonen ved hjelp av nye metoder. Folk fikk tilgang til mer mat, og epidemiene mistet grepet. Mange var overflødige på hjemstedet sitt, og kunne heller ikke finne nytt arbeid. Dermed var vagabonden født, og han var født til en tilværelse i fattigdom. En måte å kontrollere alle disse fattige på, var å sperre dem inne og sette dem i produktivt arbeid. England og Nederland var først ute med sine tukthus, og andre land fulgte deres eksempel.

Vagabondens fødsel i Danmark-Norge avstedkom starten på ”slaveriet”. Kong Fredrik II hadde behov for arbeidskraft, og i 1566 sendte han en kongelig forordning til sine lensmenn, hvor han ba om å få tilsendt 100 vagabonder til sitt orlogsverft. Kongens verft Bremerholm lå midt i Københavns bykjerne, ble Danmark-Norges fryktede straffarbeidsanstalt. Mordere og vaneforbrytere ble sendt dit, for å utføre tungt og farlig arbeid. Vi kjenner ikke til data om dødeligheten ved Bremerholm fra det ble opprettet som slaveri og til det ble nedlagt i 1739, men det er grunn til å anta at den var høy. Christianshavn var tidligere bare et myrområde. Et viktig arbeid som ble utført av slavene ved Bremerholm var oppmudringen av Christianshavn. En muddermaskin som i prinsippet var en flytende mekanisk innretning med tredemølle ga kraft til en gravemekanisme på sjøbunnen. Sjøbunnen ble dermed flyttet over på myren, og en ny bydel tok form. Den nye bydelen er bygd med livet som innsats. Mange av slavene overlevde ikke dette arbeidet.

I 1739 ble det bestemt fra kongelig hold at hver festing skulle opprette egne slaverier.

I 1739 ble det bestemt fra kongelig hold at hver festing skulle opprette egne slaverier. Bergenhus festnings straffarbeidsanstalt ble opprettet, og nå ble fanger som hørte til i distriktet sendt hit. Mot århundreskiftet begynte straffene for enkelte forbrytelser å bli kortere, antall livstidsdommer ble færre. Men mens færre ble dømt til straffarbeid livet ut, ble desto flere mennesker gjengangere i tukthus og festningsslaverier. Det fantes ikke et apparat til å ta imot frigitte fanger, som skulle hjelpe dem inn i en normalisert tilværelse. Tvert om så hadde de under oppholdet i straffeanstalten vært opplært i den rene ”forbryterskolen”. Dette var i alle fall oppfatningen til mange som arbeidet innenfor straffevesenet. Disse ønsket en reform av hele systemet. De så til USA, som hadde opprettet rene, sterile fengsler, med enecelle med toalett og rennende vann. I total stillhet skulle forbryterne tenke over sin brøde, for å finne Gud og anger. Ved Bergenhus festnings slaveri både sov og arbeidet fangene sammen hele dagen, og de eldste skrøt av sine kriminelle bedrifter til de unge, som ikke var sene med å lære. Nei, Philadelphias fengsel, hvor verken voktere eller andre innsatte var samtalepartner kunne nok være løsningen. Og selv om et slikt fengsel var kostbart å bygge, ville man ikke behøve mange fangevoktere. Philadelphias fengsel var konstruert som en blekksprut, slik at man kunne overvåke det hele fra blekksprutens kropp.

I Norge fikk vi ny lov om fengselsvesenet i 1857. Da hadde en straffanstaltskommisjon allerede vært i arbeid noen år, og hadde lansert en plan om å bygge syv botsfengsler rundt om i landet. Christiania botsfengsel var det eneste som ble bygd. Den nye loven av 1857 sikret opprettelsen av 56 fengselsdistrikter, og staten delfinansierte byggingen av distriktsfengsler i hvert distrikt. I tillegg kom 162 hjelpefengsler rundt om i landet. I disse fengslene ble neppe det rigide Philadephiasystemet etterlevd. Bergens distriktsfengsel ble utover på 1900-tallet for det meste brukt til mennesker som skulle sone kortere dommer. Harde forbrytere ble sendt til Botsfengselet i Oslo.

Fengselskommisjonen hadde konkludert med at vårt gamle system, som innebar arrest over år uten dom, urenslighet og trangboddhet var uverdige forhold å leve under. Med oppkomsten av de nye fengslene, ble de gamle anstaltene tatt ut av bruk.