Begynnelsen til Bergens Civile Sygehus markerte slutten på et lite stykke bergensk industrihistorie – det ble opprettet i Grolls tobakksspinneri, som ble ombygd for formålet. Sykehuset kom i stand på initiativ av stadsfysikus Johann Gottfried Erichsen og sorterte under fattigvesenet. I 1792 ble sykehuset skilt ut fra fattigvesenet og omgjort til et alminnelig kommunalt sykehus. Sykehuset hadde inntekter fra Muddervesenet. Mudderpenger var blant annet avgiften på inn- og utgående varer ved Bergen Tollstasjon.

Vitenskapen gjorde store fremskritt i de 158 årene Bergen hadde sitt kommunale sykehus på Engen. Man ervervet stor innsikt i og kunnskaper om kroppen, sykdommer, forebyggende sykdomsarbeid og helbredelse. Dette, kombinert med økonomisk utvikling, tillot at sykehuset på Engen var i stadig vekst og utvikling. Behovet for pleie og helbredelse ble aldri dekket, men mye godt arbeid og god utvikling skjedde ved sykehuset.

Opprinnelig hadde ikke sykehuset plass til flere enn 12 pasienter, og omsorgen for disse begrenset seg nok i stor grad til seng og mat. I 1779 ble et nytt bygg satt opp i stedet for det tidligere tobakksspinneriet, og det nye huset ble hovedbygget til Bergen kommunale sykehus. Dette huset ble ombygd og utvidet gjenom flere etapper, ettersom behovene ble mer og mer påtrengende i den hurtig voksende byen. Den siste ombyggingen av sykehuset ble foretatt i 1870-årene. Da besto hovedbygningen av et avlangt toetasjes trebygg i empirestil, i tillegg til nye såkalte økonomibygg – maskinhus, kjøkken, vaskeri og bad. Det blir også referert til en nybygd operasjonsavdeling ved sykehuset; hvorvidt dette er ”Dunkerbarakken” som blir omtalt i pasientfortellingen nedenfor er usikkert. Sykehusets store ”barakke” er ikke tegnet inn på kart over Bergen fra 1883, men er derimot å finne på 1913-kartet.

Byens prostituerte var kilde til bekymring for myndighetene, både moralsk og helsemessig. I 1816 ble en konkret bekymring luftet av politimester Friele, som ville ha de prostituerte sjekket for veneriske sykdommer ved Bergen kommunale sykehus. Dermed fikk sykehuset ved kirurg Philip August Belling ansvar for oppsyn med og helsesjekk av de ”offentlige fruentimmer” som første gang møtte til legeundersøkelse ved at de ble innbrakt av politiet. Sykehuset hadde jevnlig kvinner innlagt som fikk behandling mot ulike kjønnssykdommer.

I 1832 hadde sykehuset plass til 56 pasienter, like mange av hvert kjønn. Alle pasientene bodde i andre etasje, fordelt på åtte rom med plass til syv pasienter i hvert rom. Ideelt sett skulle menn og kvinner ikke dele rom, men plassmangel førte til at dette prinsippet ikke alltid kunne etterleves. Alle pasientrommene befant seg i andre etasje av sykehuset. I første etasje var det operasjonssal og boliger for sykehusets ansatte, i tillegg til at opp til 16 ”rolige sindssvage” bodde i en egen avdeling.

I 1875 fikk sykehuset en badeanstalt som ble opprettet på overlege Jens Andreas Holmboes initiativ. Badet var bygget etter romersk prinsipp, og var kopiert etter badene som ble funnet etter utgravningsarbeider i Pompeii. En tidligere ansatt ved badet, John Sørum, har i en kronikk i Bergens Tidende i 1976 beskrevet badet slik: ”Badet var praktfullt utsmykket og dekorert, med kunstnerisk malte fliser, og i Romerbadet var det yndig utførte veggmalerier av tidligere teatermaler Raheney. Vask og massasjerom var kledt med sjøgrønne fliser, takhvelvet med hvite fliser, to massasjebenker med tykke marmorplater ved hver sin vegg, og mellom dem en sirkel og massasjedusj som dusjet fra gulvnivå og opp til hodet.[…]I rommets søndre hjørne var det et avkjølingsbasseng med sjøvann, vannet kunne tempereres, men gjennomsnittstemperaturen var ca. 18 grader, bassenget målte 2x3 m og var 1.60 m dypt. Rundt bassengkanten var et forniklet gjerde, og smale marmortrappetrinn, som var dekket av gummi med sugepropper, førte ned i bassenget. Som man vil skjønne, var det meget praktfullt utstyrt.” Badet hadde også Romerbad (tørr varme), badstu og dampbad, i tillegg til 13 karbad med kaldt eller varmt sjøvann eller ferskvann. Ved Bergen kommunale sykehus ble helbredelse ved bad utviklet til en sentral og spesialisert del av pleien. Badet besto lenge etter at sykehuset var nedlagt. Først i 1960 ble badet nedlagt, samme år som Sentralbadet åpnet et steinkast unna.

Dagens sykehjem på Engen har dermed via modernisering og samfunnsutvikling sine røtter i Arbeidsanstalten.

Etter 1912 flyttet Bergen kommunale arbeids- og pleiehjem – den tidligere Arbeidsanstalten – inn i sykehusets lokaler. Dagens sykehjem på Engen har dermed via modernisering og samfunnsutvikling sine røtter i Arbeidsanstalten.

I boken Frå Manns minne, daglegliv ved hundreårsskiftet finner vi en beretning om Marcellus Helleland fra Etne. I 1899 fikk Marcellus en hoftesykdom, og fikk etter hvert betente hofter og den ene hoften ut av ledd. Etter flere måneder ble han omsider sendt på sykehus. Marcellus var femten år og konfirmert:

"Haukeland sjukehus eksisterte ikkje då – det vart først ferdig og teke i bruk i januar 1912 – det var det gamle sjukehuset borte ved Nøstet, oppført i 1779, som då gjekk under namnet Bergens kommunale sykehus. Dette sjukehuset var alt då sprengt, og dei hadde difor bygd ei barakke ved siden av sjukehuset, den såkalla ”Dunkerbarakken”. Den hadde sengeplassar til 28 pasientar, 4 einmannsrom og 4 seksmannsrom, og i eit av dei siste fekk eg plass. Liggedagspengane var berre 2 kroner.

Den første behandlinga eg fekk på sjukehuset, var å få hofta i ledd, men dette var lettere sagt enn gjort. Alle tre lækjarane ved den kirurgiske avdelinga og oversystera freista å slite hofta i ledd alt, men til fånyttes. Så måtte det talje til, og for den måtte leddet til pers. Men før så kunne skje, måtte eg ”svevast”, og til det brukte dei i den tid kloroform. Eg tykkjer enno eg merker den ekle og vemmelige lukta. Eg kjende sjølvsagt ikkje smerter under sjølve ”akten”, men dess meir etterpå. Og så vart båe beina lagde i ”strekk”, eit arbeid som overlege Sandberg utførte sjølv, og det gjorde han til gagns. Det var ei hard tid dei åtte vekene eg lå der, men sjukdommen vart vend, og eg fekk koma heim att med båe beina i strekk.

Øvste leiaren for den kirurgiske avdelinga var den landskjende og dugande overlækjaren Jørgen Sandberg, med dei kloke og skarpe augo som ein kunne tru såg tvers gjennom folk, og som både dei andre lækjarane, sjukesystrene og pasientane hadde stor age for. Oversyster var den hjartegode oberstdottera frå Bergen, Marie Joys, med dei strålande augo og den gode smilen som kunne hugga den mest nedforkomne. Der var pasienter frå mest heile Vestlandet like til Trøndelag og jamvel ein utlending, ein sjøgut frå Færøyane.”