"Ka skal du ha for lyren din, du stril der i båten? "

Sjur Gabriel så opp og fikk øye på en tjenestepike med tørklæ om hodet og kurv på armen; hun stod lenet ut over bryggerekkverket og betraktet fiskene, som matt slo halen mot sjøtrøyens uvante vadmel.

Uten å forandre en mine lot Sjur Gabriel hodet synke ned igjen.

"Svarer du ikkje, din striletamp! Ka ska du ha for lyren din? Du der, hører du! E du døvstom, din strilegap!"

Sjur Gabriel verdiget henne ikke et ord. Piken tok en nyinnkjøpt soplime op av kurven, strakte seg utover kanten av bolverket så langt at hun formelig lå og balanserte på det, dasket Sjur Gabriel på sydvesten med spissen av sopelimen og skrek:

"E du sovnet eller har du på deg en blyhatt.! Ka skal du ha for lyren, din strilestabeis? Ve du svare, eller eg sitter polletie på deg."

"Du kadn sjøl vere stril, di byslaska,

"Du kadn sjøl vere stril, di byslaska," sa en ilter, gneldrete røst, og en gutt i topplue, grå vadmelskufte med tinnknapper og en tine i hånden hoppet fra trappen over i båten. "Me æ inkje stril, me," vedblev han utfordrende og grep efter sopelimen, "mæ æ nor ifrå Hedlå."

"Ka skjiller det meg!" kom det kjapt fra den efter anstrengelsen rødsprengte pike. "Strilene, di e vel like go, di så inkven anen."

"Ka ska du ha for lyren, du der nor fra Hellen, då?" satte hun så i igjen.

"Tie skjeling stykkje," bet Sjur Gabriel fra sig.

"E du galen, stri – nei ka eg ville seie: mann? Det kan då vel aldri være meningen din! Ve du ha to?"

Sjur Gabriel var ubevegelig.

"Tre då?"

Intet svar.

"Kaslag, ve du ha mer enn tre? Skjems du ikkje? Slik småttkrattel, den ene e jo ikkje større enn en mortunge."

Hun ventet litt.

"Vær no rimeli, stri- du der nor frå Hellen. Di små utidige lyrelivene e der ingen så byr deg mere for. - Folk ekje nar."

"Dan eine e ein tøsk," bemerket Sjur Gabriel sindig.

"Då e no prisen enno mer uforskammet – slike blaute småtorsker! Men hør no her, eg ska gje deg syv skjelling for slompen, de e møkke for møkke, men eg harkje tid til å stå her og kjefte lenger."

"Du lyt gjeva åtta."

"Å neimen gjør eg ei. - Ka tenker du på! Syv, ikkje ein kvit mere."

"Du får an ikkje onne."

"Ja så kom me an då! ropte hun vredt. Eg spår, du ska få vente en anen gang, før nokken gjer deg sånne blodpenger for slik låk fillefisk."

Hun tok op av kurven en tut grått karduspapir som hun åpnet og som inneholdt noen smussige, irrede kobbermynter.

Sjur Gabriel trakk rolig og sendrektig fiskene inn på et stykke vidje, hvis ender han slynget sammen til en hank. Så reiste han sig, trådte op på toften og rakte hånden ut efter pengene.

Piken tellet med høi røst skillingene en for en ned i hånden på ham.

Da først utleverte Sjur Gabriel fisken.

"Din strilepeis!" ropte hun hoverende til avskjed, "for stril er du og stril blir du no!" Hun slo op en skrallende latter, idet hun skyndte sig avsted.

 

Fisketorget blir ikke omtalt som Bergens storstue, den æren har Torgallmeningen. Men hva om vi ser for oss Fisketorget som Bergens livlige og pulsende kjøkken? Fisketorget har vært Bergens varemerke i alle år, og er kanskje den mest kjente turistattraksjonen vi har? I sommersesongen fylles torget av tusener av besøkende hver uke, det er til tider så fullt av folk at man må gå spissrotgang for å komme fra Kjøttbasaren til Lidohjørnet. Turister fra alle verdens hjørner skaper et fantastisk folkeliv, og det er gjerne turistene som hygger seg med smurte lakserundsykker og som handler med seg eksklusive små bokser med kaviar i alle farger.

Fisketorget i høysesongen er ikke noe Sjur Gabriel og hans kolleger i fiskarbonde-standen ville forbundet med Fisketorget. Strilen er en som bodde utenfor byen, men likevel i rimelig avstand til nettopp fisketorget, så han og hun kunne ro inn til til byen, selge varene sine og returnere til hjemmet i løpet av dagen. Fiskerne solgte fersk fisk som de hadde transportert levende bak båten i en fiskekiste. En fiskekiste var en «tilhenger» til robåten som man kunne frakte levende fisk i. Slik ble fisk fanget, fraktet og solgt ved og på Fisketorget i mange hundre år.Svært mange gjorde som Sjur Gabriel, de la til ved Triangelen eller ved en annen kaikant, og solgte fisken direkte fra båt.

La oss se hvordan Edvard Edvardsen sent på 1600-tallet beskriver Fisketorget og de omkringliggende herligheter:

«Iblant anden Guds Velsignelse, som Bergen By af Gud er begafuet med, er den besynderlig gode Leylighed oc Mangfoldighed der findis paa adskillige slags skiønne oc hærlige fersk Fisk, som der nær omkring oc i Vaagen self fangis, oc baade lefuendis oc død føris til Torfuet, oc for en ringe oc billig Kiøb, en god quantitet kiøbis.»

Edvardsen takker Gud mange ganger for det rike og varierte fisket, men beskriver ikke selve torget i nevneverdig grad.

Bergen Byleksikon beskriver «Triangelen». Det var nettopp her Sjur Gabriel la til kai når han skulle selge fisken sin. Triangelen var en pælebrygge som lå ut i Vågen ved Fisketorget. Den strakk seg 13 meter ut i Vågen, og hadde innebygget en fiskekum til levende fisk. Kong Christian XI mottok en miniatyr i sølv av Triangelen i 1733, men det er usikkert hvor gammel bryggen var den gang. Triangelen sto helt frem til tidlig på 1900-tallet. På denne tiden ble Vågen i stadig større grad fylt meg kloakk, og var til slutt så forurenset at det ikke lenger var mulig å rense fisk i vannet. Slik ble det slutt på salg av fersk fisk fra båtene.

Tidligere var en annen yrkesgruppe også sterkt representert på Torget, nemlig budene som fraktet fisk hjem til fruene i Kalfaret. Sverre Steen beskriver dette i «Guttene i gaten», hans selvbiografiske barndomsskildring fra forrige århundreskifte. Fisketorget var guttenes arbeidsplass før og etter skolen, men de fikk ikke bære den største fisken. Det skulle de voksne mannfolkene ta seg av.

«Himmelfarten» var en slik mann, selv om han var 150 år eldre enn Sverre Steen. Himmelfartens døpenavn var Hardi Felgenhauer Sinchelberg, og han arbeidet en periode som skreddermester. Dette yrket klarte han ikke å opprettholde, på 1790-tallet ble han fiskedrager, det vil si fiskebærer på Torget. Torget forble hans arbeidsplass og han var til sin død kjent som Himmerfarten.