Tran-Martens
Skolefrokost med tran på 50-tallet kunne være greit for noen og grusomt for andre. I dag har forskningen dokumentert det «alle visste» før; at hjernen og kroppen har godt av tran. Men visste du at tran også kan brukes til lampeolje og oppvarming av hjemmet ditt? I Bergen var Johan C. Martens en viktig tranprodusent, med tilhold i Sandviken.
Tran har vært viktig siden middelalderen, og har siden tidlig på 1800-tallet vært et vesentlig norsk eksportprodukt. Tran har vært kjent som og brukt til oppvarming og belysning så langt tilbake at det neppe kan dokumenteres. Kanadiske inuiter, grønlendere og norske samer har brukt tran og selolje til lys og varme, i tillegg til at det har vært en vesentlig del av kosten. Fra middelalderen av ble det vanlig å bruke tran som lysolje også for europeere. Et gammelt navn for tran er «lysi».
Når fiskerne fremstilte tran samlet de leveren i tønner. Deretter ble tranen overlatt til en naturlig forråtnelsesprosess. Slik ble leveroljen frigjort og fløt opp. Fiskerne brakte levertønnene med seg hjem fra fisket og fløtet av den utskilte tranen; først blanktranen, så den brunblanke. Deretter ble leveren kokt for å få ut bruntranen, som den simple sorteringen gjerne kaltes, og som utgjorde hovedmengden.
På 1700-tallet hadde man fått øynene mer og mer opp for tranens helsebringende virkning. Gjennombruddet kom på 1800-tallet. Charles Fox ble en viktig bidragsyter i dette. New Foundlenderen begynte å utvinne tran ved hjelp av hurtig oppvarming av fersk lever. Cox var visstnok hovedinspiratoren til den norske apotekeren Peter Møller som utviklet metoden med å utvinne medisintran ved hjelp av dampkoking i årene 1852-1854. Møllers tran kjenner vi!
På 1700-tallet hadde man fått øynene mer og mer opp for tranens helsebringende virkning. Gjennombruddet kom på 1800-tallet.
Bergen var norsk sentrum for fiskehandel. Fisk var uten sidestykke det viktigste norske handelsproduktet. Tranen fra skreien var et vesentlig biprodukt. I årene 1866-1880 utgjorde tran en tredel av verdien i forhold til klippfisk og tørrfisk. Faktisk var tran et like viktig salgprodukt i utlandet som tørrfisk i denne perioden.
I 1920- og 1930-årene var Bergen sentral i både fremstilling og eksport av tran. I 1940 fantes det 22 grossister og eksportører av tran i Bergen. Både Isdahl & Co og M.H. Kielland var betydelige tranaktører.
Johan C. Martens hadde en ekspanderende produksjon fra 1930-tallet og hans bedrift (som vi kjenner som Tran-Martens) var en viktig arbeidsplass for mange Sandviksboere. På 1950-tallet arbeidet ca 300 mennesker her. På 1980- og 1990-tallet var det reduksjon i driften og i 1999 ble bedriften lagt ned. Fabrikkanlegget er revet og Måseskjæret borettslag er reist på den gamle industritomten.
Inntil nylig sto ett gjenværende produksjonslokale tilbake fra den gamle tranbedriften – Lehmkuhlboden, bygget på slutten av 1700-tallet. Det var et forunderlig syn da den svarte røyken fosset oppover fjellsiden mot Stoltzekleiven og Sandvikspilen da Lehmkuhlboden brant den 12. september 2008. Treverket i Lehmkuhlboden var impregnert med tranfett og brant kraftig. Bygget var også dels forsterket med eternittplater, og mange bekymret seg for om den svarte, tjukke røyken kunne være farlig.
Et viktig firma innenfor tranraffinering var A. Smit & Zoon, som var et norsk-nederlandsk firma med tilhold i Sandviken. I fortegnelsen over Det norske næringsliv, Bergen fylke fra 1945 ble denne bedriften beskrevet slik:
Smit & Zoon, A.,
Kontor «Bratten», Tyskebryggen 4.
Postboks 119. Tlf. 10832-13540
Tlgr.adr «Smit Zoon».
«Firmaet er grunnlagt i 1821 og har også kontor og fabrikk i Amsterdam og Rotterdam, Nederland. Nuværende innehavere er Corn. Smit, Bergen og A.C. Smit, Amsterdam. Firmaet produserer og eksporterer alle sorter medisin- og industritran, tørrfisk, klippfisk til alle land og har likeledes en stor tilvirkning og eksport av ferskfisk og ferskfiskfilet. For en del år siden begynte firmaet med salg av medisintran til de ledende merker. Dessuten fremstilles «Dobbel A Malttran», et produkt av malt og medisintran som er like anerkjent som Smits medisintran. Et annet produkt som også fremstilles er «Veterol» tranemulsjon, spesielt laget for gårdsbruk, revegårder og hønserier. For øvrig produseres tørrfiskmel som selges under navnet «Krontorsk» fiskemel. Av dette mel selges hvert år millioner av pakker over hele landet. I eiendommene Sandviksboder 28, 30, 32 og 33 er raffineringsanlegg for medisintran, foredlingsanlegg for tran, tapperi for flasketran, kjølerom, fiskemøller samt tørrfisk og klippfisklager.»


Bergenshistorie
Til alle som har en fot i fortidens Bergen - hva med Elisabeth Welhavens fornøyelige historier fra Bergen rundt 1800? Boken kan bestilles på Histos forlag!
