Festningsslavene var gjengangstyver eller drapsmenn. Slaveriet var ikke et sted hvor rehabilitering av forbrytere var en filosofi som sto høyt i kurs. Men om noe skulle mildne en forbryters harde hjerte måtte det være Guds ord. I 1840 ble et kirkerom for slavene innredet i Håkonshallens kjeller. 

Tidlig på 1800-tallet hadde slavene noe tilgang til kirkelige tjenester. Straffangene sognet til Korskirken, og grupper av slaver kunne ses på vei til Korskirkens gudstjenester om søndagene.Visstnok var Korskirkens prester lite motiverte for å være sjelesørgere for fangene. Blant prestenes oppgaver var å forberede de dødsdømte fangene på døden, men dette var en oppgave enkelte vegret seg mot. Biskop Jacob Neumann skrev i 1825 til presten ved både St. Jørgens hospital og Manufakturhuset, Johan Ernst Welhaven, og takket for hans hjelp i en vanskelig sak: Etter at to av Korskirkens prester hadde vegret seg, hadde den vennlige J.E. Welhaven tatt på seg oppgaven med å forberede en slave på døden.

Biskop Neumann var opptatt av at slavene skulle lytte til prekner som var tilpasset deres sjeletrang. Han var også opptatt av at slavene - og tukthusfangene - skulle få undervisning og anledning til å bli konfirmert.

Kommandanten på Bergenhus festning, General Hans Glad Boch, skrev til Justisdepartementet i 1839 og pekte på behovet for et eget embete som fengselsprest ved Slaveriet. Han lot innrede to rom i Håkonshallens underetasje, som tidligere angivelig skal ha vært brukt til kapell. Rommets tak var "hvelvede med fullkomne gotiske buer, og med en vestibyle". I 1840 ble det satt inn alter og prekestol, og alterutstyr ble innkjøpt til Slavekirken i Bergen. I sommerhalvåret ble kirkerommet også brukt til undervisning av slaver som ennå ikke var konfirmert. 

Tross disse forbedringene kom det med tiden krav til ytterligere forbedringer. Paul Magnus Norum, direktør ved Botsfengselet i Oslo gjorde i 1860 disse betraktningene i sin "Beretning og Betænkning angaaende Strafarbeidsvæsenet i Norge":

"Kirkelocalet, der ifølge Kongelig Resolution af 19de October 1840 med en Udgift af 300 Spd. er indrettet i et overhvælvet lavt Rum i en Magasinbygning nærved det egentlige Slaverie, er et slags Kjælderrum, raat og fugtigt, af et næsten motbydeligt Udseende, og derfor temmelig upassende for sit Øyemed."

Slavekirken var i bruk fram til straffeanstalten ble nedlagt i 1887. Fangene ved slaveriet ble overført enten til Manufakturhuset eller til Festningsanstalten i Trondheim.

Kirkerommet i Håkonshallens underetasje bærer i dag lite preg av å ha vært stedet hvor de som ble vurdert som grove forbrytere fikk høre Guds ord. Dette har nå blitt et rom hvor man drikker sin kaffe etter selskapeligheter i Håkonshallen.