De sjøfarendes fattighus
De sjøfarendes fattighus er et eksempel på en type institusjon som det har eksistert mange av i Bergen: Fattighus. At det offentlige skal ta seg av gamle og fattige er et historisk sett nytt fenomen. Folk har måttet greie seg på egen hånd, og dersom de ikke var i stand til det, måtte de få hjelp av sine nærmeste. Klostrene har drevet slike sosiale institusjoner, men etter reformasjonen, da klostrene ikke lenger hadde anledning til å gjøre dette veldedighetsarbeidet, ble de gamle, syke og fattige et samfunnsproblem. De Søfarendes Fattiges Hus ble satt i drift av byrådet i 1571.
I 1571 lå De sjøfarendes fattighus rett overfor Domkirken, men da under navnet ”Det almindelige Hospital”. Det almindelige Hospital ble finansiert av en stor bot, som var blitt innbetalt av lagmannen i Stavanger. Lagmannen hadde begått et drap, og boten han betalte var stor nok til å finansiere byggingen av et fattighus, som ble oppført på en av Allehelgenskirkens eiendommer. Boten var kanskje også stor nok til at driften av fattighuset kunne opprettholdes noen år, fram til en ny inntektskilde dukket opp i 1577: Da ble kongetienden fra Vik prestegjeld overført til Det almindelige Hospital, som snart fikk navnet De sjøfarendes fattighus. Institusjonen skulle gi husrom til skipbrudne, syke og gamle sjøfolk.
Det almindelige Hospital ble finansiert av en stor bot, som var blitt innbetalt av lagmannen i Stavanger.
Under Christian IV fikk hospitalet en annen inntektskilde: Ringpenger. Ringpenger var en avgift som måtte betales av fartøyer som la til ved en av de store fortøyningsringene som var blitt festet i fjellsidene ved ofte benyttede havner. En del av ringpengene som ble betalt i Bergen gikk til De sjøfarendes fattighus.
De sjøfarendes fattighus brant i bybrannen i 1623. Fattighuset brant igjen i 1640. Huset ble gjenreist gang på gang, noe som sannsynligvis var mulig pga et godt inntektsgrunnlag. Fattighuset mottok nemlig fra 1602 halvparten av inntektene fra skipsverftet ved Bradbenken. De sjøfarendes fattighus hadde god økonomi, og mange beboere. Mot slutten av 1600-tallet hadde institusjonen 60-70 lemmer, og økonomisk overskudd.
I 1715 fikk De Sjøfarendes fattighus en ny fundas som viser en interessant utvikling. Det ble slått fast at minst en fjerdedel av beboerne skulle være menn. Disse kvinnene var neppe alle skipbrudne, syke eller gamle sjøfolk, som institusjonen opprinnelig skulle gi husly til. Derimot var svært mange enker etter sjøfolk. I 1801 bodde 50 kvinner og 19 menn på De Sjøfarendes fattighus.
Etter brannen i 1702, fikk De Sjøfarendes fattighus en planløsning som likner den som St. Jørgens hospital har. J. J. Reichborn tegnet bygget i 1768. Da De Sjøfarendes fattighus ble flyttet til Nordnes i 1896, ble de gamle bygningene revet. I dag heter institusjonen Sjøfarendes aldershjem, og der bor man godt i et av byens mest staselige bygg, med en rik historie og med en fantastisk utsikt.
Bergenshistorie
Til alle som har en fot i fortidens Bergen - hva med Elisabeth Welhavens fornøyelige historier fra Bergen rundt 1800? Boken kan bestilles på Histos forlag!
De sjøfarendes fattighus i Bergen var fra starten av et fattighus for sjømenn, senere ble det også sykehus og aldershjem. I 1912 endret institusjonen navn til Sjøfarendes Aldershjem. Bygget er i dag driftet av Bergen og Omegn Boligbyggelag (BOB), og huser rundt 90 beboere.
Les mer på Wikipedia