norskenglish

Værvarsel fra Yr (MET og NRK)

Cloudy 10°
I dag
Heavy rain 12°
I morgen
Cloudy
Mandag
norskenglish

Bergenskartet

St. Jacobs kirkegård for fattige

St. Jacobs kirkegård, som ble opprettet i 1629, er Bergens eldste fattigkirkegård. I dag sokner kirkegården til Domkirken, men da den var nyopprettet ble fattige fra hele Bergen begravet her. I løpet av 1600-tallet og 1700-tallet ble også andre fattigkirkegårder opprettet i Bergen. Domkirken beholdt St. Jacob, Korskirken fikk St. Martin og Nykirken fikk St. Paul. St. Paul ble plassert mellom Nordnesvegen og Nordnesbakken, og var der kirkegård for fattige og forbrytere. Fattigkirkegården Fredens Bolig ved Krohnengen ble først opprettet i 1809, og tilhørte Korskirkens landsogn. Også her ble fattige og forbrytere begravet.

60-70 % av de døde ble lagt i umerkede graver på disse fattigkirkegårdene. De fleste andre døde ble begravet på kirkegården inntil kirken På disse kirkegårdene var det vanlig å legge de døde i en merket grav. En liten prosent av de døde ble begravet inne i kirken, under heller eller i kjellerrom. For å bli begravet inne i kirken, måtte familien betale store summer, og det var bare de mest velstående familiene som hadde anledning til å vise den døde så stor ære. I våre dager ville neppe en begravelse inne i kirken blitt tillagt en stor ære – resultatet av denne praksisen var en forråtnelsesstank som var til stor sjenanse for kirkegjengerne. I 1805 tok denne praksisen slutt, da en kongelig forordning av sømmelighetshensyn forbød å bruke det hellige kirkerommet som «Gjemmested for råtnende Legemer».

For å bli begravet inne i kirken, måtte familien betale store summer,

Kirkene hadde egne benhus, hvor ben fra gamle graver ble lagt. Kirkene og kirkegårdene hadde begrenset plass, og med jevne mellomrom ble gamle skjeletter funnet når nye graver skulle graves. Av respekt for den avdøde ble disse benene bevart av kirken, og lagt i et dertil egnet lokale. Angivelig skal det fremdeles være mulig å finne et slikt benhus blant Bergens gamle kirker.

Døden var allestedsnærværende. Barnedødeligheten var meget høy, både blant spedbarn og eldre barn. Etter den farlige spedbarnstiden var epidemiske barnesykdommer og ulykker vanlige dødsårsaker. Epidemier var også vanlig blant befolkningen som et hele – pest i ulike varianter og kolera var fryktede sykdommer, og kunne utslette hele familier. Nettopp i året 1629, da St. Jacobs kirkegård ble anlagt, skal 3171 personer ha mistet livet i Bergen under en pestepidemi som rammet store deler av landet. På denne tiden hadde Bergen om lag 12 000-15000 innbyggere.

Det er vanskelig, om ikke umulig, å forsøke å sette seg inn i datidens menneskers forhold til døden og den høye barnedødeligheten. I vår tid i Norge får vi få barn, og de vokser opp innenfor relativt trygge rammer. Når barn dør oppleves det som en total katastrofe. Det er ikke lenger realistisk at det nye barnet like gjerne kan dø som å vokse opp.

Informasjonen under, som er hentet fra Statsarkivets digitalarkiv kan fortelle mer om døden og begravelsesrutiner i Domkirken i 1726. Dataene er tilfeldig valgt ut, og kan ikke brukes som statistisk grunnlag, men som illustrasjon i forhold til den øvrige informasjonen om døden og ritualer:

  • Jørgen Lange, mann, seremoni med likpreken og begge klokker. 22 februar.
  • Dorthe Larsdatter, kvinne, av det tyske fattighus. 22. februar.
  • Clarche Tevesdatter Schrøder, kvinne, med likpreken og største klokke.
  • Grethe Lange, kvinne, uten likpreken.
  • Nils Danielsens barn, 2 år, i kirken i den nye gang under stolene. 27. mars.
  • Ambrosius Jochumsen, mann, uten likpreken.
  • Peter Møllers barn, 8 uker. 19 april.
  • Ole Hansøn, mann, med likpreken og minste klokke.
  • Anders Christensøn Høyerup, mann, med likpreken og største klokke.
  • Isach Erpecoms barn, 4 år, i muret grav. 20. mai

Kirken hadde ulike satser på begravelsestjenestene. Man betalte for likprekenens lengde, og hver klokke hadde sin pris.

  • Magdalena Hansdatter, kvinne, med likpreken og største klokke. 13. juni
  • Sander Warvigs kone i kirken under stolene med likpreken. 19 juni.
  • Lieut. Blixes kone med likpreken og største klokke. 20. juni.
  • Hans Baners kone uten likpreken. 21 juni.
  • Jan von Hovens barn, 2 år. 28 juni.
  • Jon Christensøn murmesters barn, 9 mnd.
  • Hans Dinis kone med likpreken og minste klokke.
  • Rasmus Sivertsen, mann med likpreken og største klokke. 16. juli.
  • Danchert Danchertsens datter, 4 år, indsatt i kjelleren i våpenhuset.
  • Christian Thodes sønn, 4 år.

Det var ikke vanlig å holde likpreken for små barn, men det ser ut til at barna ble begravet etter foreldrenes stand og stilling. I august 1726 kan det se ut som om til at en epidemisk sykdom har herjet blant barna. Vi ser at barna, fattig som rik, ikke blir nedtegnet i kirkeboken med eget navn.

  • Hans Risbrichs barn i kirken under stolene. 12 august.
  • Henric Dichmeyers datter, 5 år, i kirken under stolene 23. august.
  • Jonas Wismans barn, 1 år 6 mnd, 23. august.
  • Anders Rye saligs barn, 4 år. 23. august.
  • Povel Echolms barn, 4 år. 26. august.
  • Edvard Vahls barn, 8 år. 27. august.
  • Edvard Vahls barn, 2 år, 27. august.
  • Christian Lucas barn, 2 år. 29. august.
  • Henric Madtzens barn, 2 år. 31. august.
  • Grete Wessel, kvinne, av det tyske fattighus.

I dag finner vi gravminner fra Bergens mest velstående borgere på St. Jacobs kirkegård. Etter 1805 forsvant etter hvert praksisen med å gravlegge de døde inne i kirken. Samtidig var byen på denne tiden i stadig vekst, og kirkegårdene rundt kirkene ble med tiden bebygd. Kirkegårdene i utkanten av byen ble tatt i bruk av selv de mest velstående. Lite eller ingenting vitner om at et stort antall fattige epidemiofre var den direkte årsaken til at St. Jacobs kirkegård ble opprettet, og heller ikke at fattige gjennom århundrer har fått sine umerkede graver her.

Fra Elisabeth Welhavens "Ligstuen":

”Major F. levede i Bergen paa den Tid, da alskens forældede Skikke endnu holdtes i fuld Hævd i den ærværdige Hansestad.” Nøyaktig hvilken tid Elisabeth Welhaven sikter til vites ikke, men det kan ha vært hennes egen barndom, tidlig på 1800-tallet. Slik skal skikken ha vært da den skinndøde major F. sin gravferd ble arrangert:

Den Tid lagdes der i Bergen meget Vægt paa at hædre den Afdøde, som det hedte. Det største og smukkeste Værelse i Huset blev bestemt til Ligstue. For Vinduerne ophængtes side Damaskes Duge, udzirete med sorte Krepflors Kokarder. Dette kaldtes at hænge Tæt. Spejl og Borde var ogsaa klædt med hvide Duge.

Den Døde blev lagt paa en saakaldet Løjbænk, der udlejedes til det Brug, indtil Kisten var færdig; enhver saadan maatte bestilles; thi der var den gang intet Magasin.

Lys brændte hver Nat i Ligstuen, Antallet efter Lejligheden. Vaagekone ansaaes for en Nødvendighed. Og der knebes ofte i fattige Familier for de Levende, saa at den Døde kunde faa en pen Begravelse, som jevnlig foregikk fra Sørgehuset.

Bedemand, som indbød Følget, og som paa Begravelsesdagen i Husets Gadedør opraabte Navnene paa dem, som skulde gaa sammen i Ligtoget, manglede aldri ved en Ligferd. Heller ikke Stodderkonge, som bestandig gik foran Kisten, og som med spejdende, ildskne Øjne, holdt sin Embedsstok parat til at bortjage enhver levende Vejforhindring. Børn, som fulgte Toget, betragtede med skye og ængstelige Blikke den morske Fløjmand.

Kisten blev i Regelen baaren til Graven fra Huset, for det meste af lejede Bærere, som kaldtes ”Sunte".

Bergenshistorie

Til alle som har en fot i fortidens Bergen - hva med Elisabeth Welhavens fornøyelige historier fra Bergen rundt 1800? Boken kan bestilles på Histos forlag!

St Jacobs kirkegård for fattige. I dag finner man mange prominente navn på denne kirkegården.

Sankt Jacobs kirkegård eller Markekirkegården i Bergen ligger like nord for Stadsporten og Assistentkirkegården, mellom Kong Oscars gate og Domkirkehjemmet. Kirkegården ble opprinnelig benyttet av fattige fra hele Bergen og regnes for å være byens eldste fattigkirkegård. Kirkegården soknet til Bergen domkirke og kirkegården ble nedlagt som gravplass i 1920.

Les mer på Wikipedia