norskenglish

Værvarsel fra Yr (MET og NRK)

Partly cloudy
I dag
Light rain
I morgen
Partly cloudy
Onsdag
norskenglish

Bergenskartet

Kropp og helse

All byhistorie rommer helseproblemer. For det første har handel og trangboddhet bidratt til at sykdommer har oppstått og spredt seg. For det andre har de syke ofte søkt seg til byene, noen for å bli innlagt på sykehus, andre for å tigge i gatene. Bymiljøet har både vært en kilde til helseproblemer og et redskap til å bekjempe dem.

Av
Sigurd Sandmo

I dag har Bergen mange kulturminner som viser vei til vår helsehistorie. Ikke bare sykehus, men også handelsplasser, badeanstalter, aldershjem, bordeller og fattighus forteller om hva slags problemer byen har stått overfor – og om hvordan de har blitt forsøkt løst.

De eldste kulturminnene vi har fra Bergens helsehistorie, er sykehusruiner. Fra middelalderen kjenner vi både Katarinahospitalet og Allehelgenshospitalet. Vi vet at de eldste hospitalene i Skandinavia helst var knyttet til spedalskhet, et ord som er beslektet med nettopp hospital. Eldre kilder omtaler gjerne disse institusjonene som ”spitaller” og den spedalske som ”spitelsk”. Vi skal likevel være klar over at begrepet ”spedalsk” ofte var en romslig kategori for dem som på grunn av funksjonshemminger eller sykdommer falt utenfor det etablerte samfunnet, og som har endt som tiggere eller på institusjon.

I middelalderens Europa var det kirkelige institusjoner eller klostre som opprettet og drev sykehus. Også St. Jørgens Hospital, som ble etablert av Nonneseter kloster tidlig på 1400-tallet, var et eksempel på dette. Etter reformasjonen på 1500-tallet tok statsmakten gradvis større ansvar for befolkningens helse. St. Jørgens Hospital ble omdannet til en kongelig stiftelse i 1545, og etter hvert skulle strøket rundt St. Jørgen få mange institusjoner. På 1700-tallet ble det etablert en rekke nye stiftelser for eldre og andre pleietrengende her. Danckert Krohns og Zander Kaaes’ stiftelse er eksempler på private etableringer – med offentlige siktemål – opprettet etter økonomisk initativ fra sosialt engasjerte bergensere.

Utover på 1700-tallet ser vi ikke bare at antallet institusjoner vokser, men også at oppgavene deres blir forandret. Mens en tidligere betraktet de fleste anstalter i stor grad som fattighus for de svakeste, eller som verktøy for å håndtere farlige avvikere som smittefarlige eller gale, hadde mange av de nye institusjonene høye ambisjoner for pleie og behandling. Flere steder i landet ble det mot slutten av 1700-tallet etablert behandlingsinstitusjoner for blant annet veneriske sykdommer, og de gamle institusjonene eksperimenterte med ulike former for behandling mot spedalskhet og andre lidelser.

De første tiårene av 1800-tallet vokste de europeiske bymiljøene fort. Nye handelsruter kom til, og kommunikasjonsmulighetene var bedre og mer omfattende enn noen gang før. Samtidig bidro store klasseskiller i byene til økt trangboddhet og dårlig hygieniske forhold for mange. Under disse betingelsene ble koleraen en stor trussel over hele Europa. Infisert drikkevann var den viktigste smittekanalen for sykdommen som tok mange millioner liv i europeiske byer fra omkring 1830. I Bergen kom det første kolerautbruddet i desember 1848.

Koleraepidemiene preget utviklingen av både bymiljøet og det offentlige helsearbeidet på 1800-tallet. Den nære sammenhengen mellom hygieniske forhold og helsefare for befolkningen aktualiserte stadig nye bestemmelser og tiltak. Nye regler for latriner og avfallshåndtering kom til, og næringsmiddelkontrollen ble systematisert og utvidet. Et viktig tiltak for kontroll av matvarer i europeiske byer var det nye torghallene. I Bergen sto den nye Kjøttbasaren ferdig i 1874, året etter byens siste kolerepidemi.

1800-tallets leger så klare sammenhenger mellom personlig hygiene og helse, og de offentlige badene skulle etter hvert bli en del av bybildet. Også enkeltpersoner engasjerte seg for å fremme renslighet og helse gjennom etablering av bad for folk som ikke hadde slike muligheter privat. Dr. Wieseners Folkebad er et lite kulturminne fra denne perioden.

Ser vi på utviklingen av helseinstitusjonene i Bergen på 1800-tallet, finnes det mange trekk vi vil betrakte som typiske for en europeisk by. Et særtrekk hadde imidlertid Bergen i form av leprainstitusjonene St. Jørgens Hospital, Pleiestiftelsen for Spedalske no. 1 og Lungegårdshospitalet. Mens det første hadde sine røtter i middelalderens klostervesen, var de to siste etablert på midten av 1800-tallet for å møte et stort lepraproblem på vestlandet. Med sine tre leprasykehus var Bergen et sentrum for lepraforskning og hadde gjennom flere tiår den største konsentrasjonen av spedalske i Europa.

De første offentlige sykehusene var små institusjoner for de minst ressurssterke. I dag er de offentlige sykehusene blant samfunnets største arbeidsplasser med et bredt spekter av oppgaver. Sitt første offentlige sykehus fikk Bergen med Det civile Sygehus på Engen i 1754, fra 1850 kalt Bergens kommunale Sygehus. Hit ble også dårekisten fra Rådhuskjelleren flyttet i 1762. På Engen fikk Mentalen et eget bygg, og frem til 1848 sorterte dette som en underavdeling av Det civile Sygehus. På området fantes også et bad som i 1911 hadde 10.000 besøkende, og som var i drift til det nye Sentralbadet åpnet i 1960.

I 1912 sto det nye sykehuset ferdig på Haukeland. I løpet av noen hektiske januardager ble hele sykehusdriften og alle pasientene flyttet fra den gamle institusjonen på Engen til Haukeland. Transporten varslet en ny tid for det offentlige helsearbeidet for hele vestlandet. Sykehusinstitusjonene i vårt moderne helsevesen har et tilbud og et omfang våre forfedre neppe kunne forestilt seg: I 1911 var det 1479 innleggelser på Bergens kommunale sykehus. Haukeland sykehus hadde 57.300 i 2002. I tillegg ble 265.000 behandlet poliklinisk. Mens det gamle sykehuset på Engen trolig hadde under 50 ansatte i 1911, har Haukeland i dag 5000 årsverk.