Fornedrelsens problem

Alle bør én gang i løpet av livet besøke Cordóba i Andalusia – det gamle al-Andalus. Både fordi det er en fantastisk vakker by, men ikke minst for å forstå europeisk og arabisk historie. I dagens polariserte diskusjon om forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer, mellom den arabiske verden og vesten, kan historien som du vandrer gjennom i dagens Cordóba gi innsikt i hvorfor

Den romerske broen med moské-katedralen i bakgrunnen.

Den romerske broen med moské-katedralen i bakgrunnen.

I Cordóba kan du spasere over broen som romerne bygde over elven Guadalquivir, og se den storslagne moské-katedralen reise seg rett foran deg. Jeg vet ikke om det var over denne broen som maurerne fra Nord-Afrika kom da Cordóba ble erobret på begynnelsen av 700-tallet, men ved nordenden av broa anla de mot slutten av århundret en av verdens aller største og mest praktfulle moskeer. Cordóba ble hovedstad i maurernes al-Andalus – kalifatet som etterhvert dekket nær sagt hele den iberske halvøyen og deler av dagens Sør-Frankrike.

Da maurerne kom til Cordóba, var det til en by som var kontrollert av visigotere – et gotisk folk som hadde vandret hit nordfra, etter bl.a. å rasket over Roma og effektivt bekreftet at Romerriket nå var blitt det bysantiske riket styrt fra Konstantinopel. Visigoterne var åpenbart tilpasningsdyktige mennesker, de overtok den relativt nyfunne kristne troen som etterhvert hadde blitt den offisielle romerske religionen, og i Cordóba bygget de i alle fall én kirke – den kan man i dag se ruinene av gjennom et glassfelt i gulvet inne i moské-katedralen.

De særegne søylegangene i moskeen.

De særegne søylegangene i moskeen.

Så der står du, etter å ha gått inn én av de storslagne portene inn til orangeriet under minareten som fortsatt står som et vitnesbyrd om byggets opprinnelse; og måper over det storslåtte muslimske byggverket og går videre inn i den fantastiske søylehallen båret oppe av doble søyleganger i kitchy barber-shop-striper. Katedralen møter du først inni søylehallens sentrum. Der ble taket løftet slik at moskeen kunne få den katedralaktige følelsen i sitt indre, fullt utstyrt med kor, alter, kapeller og alt som hører til en katedral. Dagen utseende kom til i perioden etter at den kastillanske kong Ferdinand i 1236 hadde erobret byen fra maurerne, og fram til de store endringene som kong Karl V av Spania initierte på 1500-tallet.

Maurernes nederlag

Maurernes nederlag

Og her, blant all hyllest til både Gud og Allah, kjærlighetsbudskap og evig tilgivelse, finner vi et digert maleri – ukjent for meg hvilken kunstner og eksakt datering – som viser den siste muslimske emiren av Cordóba sin kapitulasjon for Kong Ferdinand. Dette maleriet utstråler hverken nåde eller forsoning, men tvert om ydmykelse. Emiren bøyer seg for føttene for kongen og hans triumferende soldater, mens himmelens engleskare henger over Cordóbas tak som en annen tordensky. Vi, de gudfryktige vant – og de, de troløse, tapte uten ære.

Ytterligere et kvart århundre senere, i 1492, blir den siste mauriske kongen (Abu `Abdallah Muhammad XII) slått og hans Grenada blir underlagt den spanske tronen. Som den arabiske utgaven av Wikipedia formulerer det i Googles og min oversetting:  […] i 1492 overtok de forente styrkene fra Castilla og Aragon kontrollen over emiratet Granada, og gjorde slutt på 781 år med muslimsk styre på den iberiske halvøya. Castilla og Aragon var forbundet gjennom ekteskapet mellom Isabella I av Castilla og Ferdinand II av Aragon, og kanskje var det følelsen av triumfen den 2. januar i 1492 over Kong Muhammad som satte Isabella i rett humør da hun tre måneder senere møtte Kristoffer Kolumbus i Cordóba; i en villa et lite steinkast unna moske-katedralen. Hun lovte ham utrustning og støtte i hans ekspedisjon, i bytte mot spansk kontroll over områdene som ble funnet vest for øyene i Atlanterhavet. Slik har 1492 på mange måter blitt vendepunktet i moderne europeisk historie – slutten på perioden med asiatisk og nordafrikansk innflytelse (i vest – vel og merke) og begynnelsen på kolonitiden i Europa.

Isabella og Ferdinand hadde lovet kong Muhammad fritt leide ut av Granada, og ikke minst religionsfrihet for de gjenværende muslimene i Granada. Religionsfrihet var slett ingen selvfølge for Isabella, noe hun samme år viste ved å utvise alle jøder fra Castilla og Aragon. Isabellas løfte til kong Muhammad skulle også vise seg å være gitt med fingrene i kors på ryggen – syv år senere blir alle muslimene i Spania gitt valget: konverter til kristendommen, eller forlat landet.

Flere hundre tusen muslimer forlot den iberiske halvøya i løpet av 13-, 14- og 1500-tallet. De dro tilbake veien de kom fra, over Gibraltarstredet (Gibraltar kommer som kjent av arabisk Ġabal al-Ṭāriq – Tariq-fjellet) til dagens Marokko. Her ble de kalt andalusere av de lokale berbiske og arabiske stammene. Mange familier som returnerte fra Andalusia – allerede fra 1000-tallet – slo seg ned i Fès i dagens Marokko, på vestsiden av elven som deler byen.

Andalusernes medina til høyre, tunisernes til venstre.

Andalusernes medina til høyre, tunisernes til venstre.

På øst-siden etablerte innflyttende familier fra Tunisia seg – Tunisia som nå var blitt et muslimsk kongedømme etter herjingene til romerne under de puniske krigene (“og forøvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges…”) og etter at vandalene hadde hatt makten i et par mannsaldre etter å ha vandret hit fra Nord-Europa via den ibersike halvøya og over Gibraltarstredet tusen år før kong Muhammad fulgte samme veien. Fra sin base i Karthago hadde vandalene kontroll over de store øyene i Middelhavet, og i likhet med visigoterne måtte også vandalene en tur innom Roma, for å fjerne enhver tvil om at det vestromerske imperiet var lagt i grus. Ikke vet jeg om familiene på hver sin side av elven gjennom Fès noensinne reflekterte over at deres forfedre underkuet hver sin germanske stamme, før de selv ble fordrevet av nye makthavere – den spanske dronningen i Andalusia og ottomanerne i Tunisia. I Fès kunne de i alle fall sammen bygge en av datidens aller største byer, og et av de viktigste kunnskapssentrene i århundrer som fulgte – med en langt større trosfrihet enn det Isabella var villig til å gi i Andalusia.

— ooo —

I dag ser denne historien ut svært ulik avhengig av hvilken side av Gibraltarstredet du befinner deg på. I spansk og portugisisk historie heter fortellingen om maurernes nederlag i Andalusia “Reconquista” – gjenerobringen. Å gjenerobre betyr jo å ta tilbake noe som egentlig er sitt, i dette tilfellet et stat som romerne bygde opp, og som et germansk folkeferd erobret mange hundre år senere. Hvilken historisk arv det var som Alfonso I av Portugal påberopte seg i 1128 utropte seg selv til fyrste av Portugal, vet jeg ikke, annet enn at Alfons far kom fra Burgund i Frankrike (Dijon – ikke bare sennep…). Når nasjonal identitet og tronambisjoner skal begrunnes, er de 400 årene med muslimsk styre mellom visigoterne og Alfonso kun en parentes, akkurat som 400-årsnatten i norsk historie. Det holder med et felles minste multiplum, og det fant man i religionen. Kristendommen var igjen statsreligionen, og med det fulgte anerkjennelsen fra pavestolen.

Sett fra de to medianaene i Fès er det selvsagt annerledes. Kong Muhammads al-Andalus er storhetstiden, den gloriøse ekspansive æraen som begynner nær sagt samtidig med Muhammeds død og som kuliminerer i Andalusias fantastiske natur i slott som Alhambra i Granada og moské-katedralen i Cordóba. Tapet av Andalusia innleder på mange måter en maktpolitisk nedtur som endte i kolonialiseringen av Nord-Afrika på 1800-tallet. Selv om landene i Maghreb-regionen mellom Atlanterhavet, Middelhavet, Rødehavet og Sahara er ganske så ulike, så deler de den muslimske arven og kulturmøtet mellom de arabiske erobrerne etter Muhammeds død og lokale folkegrupper som berberne i Marokko. Med det følger også en dyp forståelse av et Europa som siden 1492 har gjort det de kan for å ydmyke og underkue verdens muslimer. Enten vi snakker om Isabellas inkvisisjoner for å avsløre Europas skapmuslimer eller franskmennens konsentrasjonsleire i Algerie på 50-tallet, alt sees på som del av den samme tradisjonen som er avbildet på maleriet i moské-katedralen i Cordóba, respektløshet og krav om at verdens muslimer skal underkaste seg Europas verdisett.

Det er ikke mitt poeng å si at den ene eller andre fortellingen er rett eller gal. Det vil si, jeg mener at begge er like gale i den forstand at de konstruert for å legitimere konflikt og frykt, og ikke for å forstå historien. Hundreårene med islamsk styre i Andalusia var ikke én likeartet periode, men derimot preget av rivaliserende herskere, muslimske og kristne, spesielt fra det 11. århundre. Sporene etter maurerne (et begrep som i seg selv en en stor forenkling – det omfatter like ulike grupper fra Nord-Afrika som det var ulike folk på den iberiske halvøya) er mange og dagens spanjoler og portugisere ser ut til å være stolte over den mauriske kulturarven. Det er ikke et nytt fenomen, alle som har besøkt verdensarvstedet Palácio da Pena i Sintra utenfor Lisboa, må ha registrert at Kong Ferdinand II på midten av 1800-tallet var svært så fascinert av islamsk symbolisme.

Kanskje verdens eldste lærested i kontinuerlig drift - al-Karaouine-universitetet grunnlagt i 859. Nå stengt for ikke-muslimer.

Kanskje verdens eldste lærested i kontinuerlig drift – al-Karaouine-universitetet grunnlagt i 859. Nå stengt for ikke-muslimer.

Europeiske land har vært gjennom enorme verdiendringer når det gjelder synet på muslimer og andre fremmede folkeslag etter andre verdenskrig, og mye på grunn av andre verdenskrig og de påfølgende kolonikrigene. I motsetning til middelalderens trosfrihet i det muslimske al-Andalus og den påfølgende religiøse ensrettingen og folkefordrivning og -mord i det kristne Spania, er situasjonen i dag snudd på hodet. Med et sørgelig unntak av alliansen mellom høyreekstreme grupper, xenofobe individer og konservative kristne som høylytt gir uttrykk for sin paranoia og hat i kommentarfeltene, er europeere i hovedsak grunnleggende for en utstrakt religionsfrihet, vi er anti-rasistiske og liberale mennesker. Ser man etter utstrakt rasisme, overgrep i religionens navn, sjåvinisme og respektløshet for andre kulturer, er nok sjansen større for at dette preger den offentlige diskursen i den muslimske delen av verden, eller f.eks. i Øst-Asia. Selv i Fès, i en av de mest velstående byene og et gammelt intellektuelt sentrum i det “minst arabiske” landet i Maghreb-regionen, er det nå umulig for en ikke-muslim å komme inn i de fantastiske moskeene, og det er forbudt å misjonere for noen annen religion enn islam.

Heldigvis har verden latt seg opprøre over brutaliteten som nå kan se ut til å bli institusjonalisert i den Islamske Staten i Syria og Irak. Mange blir nesten like opprørt av å lese om holdningsundersøkelser blant muslimer i regionen og andre steder, som bekrefter inntrykket man får gjennom den betydelige tilslutningen av konvertitter og innvandrere som frivillig lar seg verve som fremmedkrigere for IS: Det finnes store grupper mennesker i verden som ikke ønsker at koalisjonen mellom USA, andre vestlige land, Saudi-Arabia og andre autoritære regimer i regionen, skal vinne kampen mot IS.

Den fordummende forklaringen på dette, er at dette handler om hvorvidt man skal tilbe Allah eller Gud. Den tabloide verden liker det dualistiske verdenssynet, og nå er det kampen mellom de tro og vantro som får dominere. Det er ennå ikke mer enn 26 år siden de fleste i Europa og USA gledet seg over Sovjets nederlag i Afghanistan, og Mujahedin var våre helter. Glemt er det at den russiske okkupasjonen sikret kvinnenes rettigheter, religiøse minoriteters stilling, forbud mot tvangsekteskap og opphevelse av religiøse lover. Ingen grunn til å tilgi Sovjets imperialistiske krigføring eller tilegne den Røde Armé noen frelserrolle i ettertid, men i ropene om å bombe IS sønder og sammen og krav om intervensjon kan det være grunn til å minne om dette. Flere husker nok at Mujahedin viste seg stort sett å være Taliban, en av våre nye favorittfiender når islam overtok for kommunismen som den store stygge ulven. Og når våre fienders venner (Russland var Assads nærmeste venn, som Sovjet var Assad seniors) blir våre fienders fiender, ja så vet ikke lenger hva vi skal tro.

En langt mer sannsynlig forklaring på støtten til IS, er at dette handler om de samme mekanismene som når vi i vesten helhjertet støttet opp om den heltemodige kampen til Mujahedin i Afghanistan – dette var Davids kamp mot Goliat, den rettmessige hevnen fra offer mot overgriper, den stolte motstandsbevegelsen som sto imot Satan. Bortsett fra at denne gangen er ikke den store satan Sovjetunionen, det er oss. Sett fra soukene i Maghreb eller Midt-Østen er det ikke vår religiøse toleranse man ser, det er ikke vår humanisme eller vårt demokrati, men det er 500 år med tapte kriger, kolonialisering, mandatstyre, oljekriger og droneangrep. Det er det som oppleves som mangelen på respekt, ikke på Allahs vegne, men på muslimske mennesker vegne. Det er ydmykelsen som sitter igjen.

En klok amerikansk teolog som nå er tilknyttet universitetet i Rabat, fortalte meg en historie om et intervju på marokkansk radio med en ledende islamistisk imam etter angrepet på Charlie Hebdo-redaksjonen. Han ble da utfordret av journalisten til å fortelle hvor i Koranen forbudet mot avbildninger av profeten finnes, vel vitende om at dette ikke står noe sted i Koranen. Imamen svarte med å si at dette handler ikke om Koransitater, men om mangelen på respekt. Nok en gang gjør europeerne (som i Maghreb bare kalles “de kristne”) narr av verdens muslimer. Punktum.

Verd å merke seg med intervjuet er også at det i det hele tatt kunne finne sted. Den arabiske våren kom aldri til Marokko. Der har kong Hassan II og kong Muhammed VI spilt sine kort bedre enn diktatorene lengre øst, og beholder fortsatt en autoritær kontroll over landet. Det skjer gjennom alliansebygging med ulike grupperinger, f.eks. gjennom å gi plass i regjeringen til den sosialistiske opposisjonen og samtidig begrense regjeringens handlingsrom, eller i tilfellet med vår islamistiske imam – å ikke bare benåde en fengslet islamist, men kong Muhammed deltok personlig i en av de første fredagsbønnene i denne imamens moské etter løslatelsen. Slik sørger kongen og hoffet hans for å holde opposisjonen under kontroll, og samtidig være vestens beste venn gjennom å sørge for at ingen båtflyktninger forlater marokkanske havner. Lenger øst belønner vi de autoritære kongehusene på den arabiske halvøyen som driver samme type kyniske spill, med nye våpenavtaler, offisielle besøk, og til og med anledning til å markedsføre seg og sin giftige utgave av sunni-islam ulike steder i vesten.

—ooo—

De grufulle terrorhandlingene til IS, både i Midt-Østen og i Maghreb, er fulle av symbolikk. Ingenting rettferdiggjør handlingene, men dersom man skal velge en fornuftig motstrategi, kan det være verd å forsøke å forstå motivasjonen bak handlingene. Det er ingen krigsfornuft i mye av terroren, dette handler ikke i første omgang om å vinne kampen i slagmarken, men om å vinne anerkjennelse hos sine egne, i medinaer fra Kandahar til Fès eller forstedene til Europas storbyer. Slik som Putin har greid å sikre sitt politiske liv gjennom å gjenreise den russiske stolheten hos sine egne, bygger IS opp bildet av en stat som peker nese til den vestlige verden og alle våre ideer om humanisme, menneskeverd, representativt demokrati og liberalisme. De behersker virkemidlene som vesten har frambragt, men har rettet våre våpen mot oss selv. De oransje fangedraktene fra Guantanamo eller Abu Ghraib, profesjonell bruk av Twitter og andre sosiale medier, Dabiq – det glossy propagandamagasinet som fort kan forveksles med et vestlig livstilsmagasin, for ikke å glemme de faktiske våpnene og de amerikanske Humvee’ene.

Det er ingen grunn til å tro at budskapet ikke når fram. I ett år har mørkemennene kunnet fortelle verden at de er i stand til å etablere seg som makthavere, på tross av de korrupte regimene i regionen sin motstand, på tross av vestens fordømmelser, og med legitimitet i islam og ikke i vestlige liberale verdier. Hver hatefulle ytring rettet generelt mot islam og muslimer i sosiale medier, kommentarfeltene, på trikken eller fra talerstolen i Europas parlamenter, er en seier for IS. For bare gjennom en videre bekreftelse på dette er en kulturkamp mellom “de” og “oss”, kan IS ikle seg rollen som arvtakere etter kalifen av al-Andalus og late som om borgerkrigen i Syria og Irak er første slag i den muslimske “reconquista” av al-Andalus. På denne måten gjemmer lederne i IS sitt sanne ansikt – en gjeng med maktsøkende og kyniske menn med pervertert syn på menneskeverd og en hensynsløs vilje til å bruke kjønn, tro og kulturarv i et brutalt forsøk på å sikre makt, innflytelse og penger i et gjennomherjet område av verden.

Jeg har ingen tro på at det er søken etter Gud eller Allah som driver gutter fra forstedene i Birmingham, Antwerpen, Marseilles eller Malmø til IS’ leire i Syria. Jeg tror imidlertid at mange ser dette som sin måte å gjenreise sin egen stolthet, godt fôret med religiøse motiver og legitimering fra islamistiske imamer over hele Europa. Jeg har ingen god oppskrift på hvordan utviklingen skal snus, bare en klar overbevisning om desto større grunn vi gir verdens 1,6 milliarder muslimer til å føle seg systematisk fornedret av vesten, jo sterkere vil grupper som IS stå.

Hverken Europa eller Maghreb har noengang vært monoteistiske områder. Ulike religioner eller trosretninger er den historisk normale tilstanden, og forsøkene som har vært gjort på å skulle ensrette europeeres tro, representerer noen av de mørkeste kapitlene i europeisk historie. Den største endringen i europeernes religiøsitet som har skjedd de siste tiårene, er ikke at andelen muslimer har økt, men at antallet uten gudstro har vokst. Det er ikke lenger kristendommen med sitt krav om tro på treenigheten og helligåndens befruktning av jomfruen Maria som danner grunnlag for identitet og verdisett for de fleste europeere, men en rasjonell humanisme basert på opplysningstidens idealer. Dette knytter ikke bare europeerne sammen, men også brede lag av befolkningen på tvers av kontinenter og gamle trossamfunn. Avvikene fra dette fellesskapet finner vi hos de hatefulle, rasistene, kommentartrollene – og som sagt, sannsynligvis i ennå større grad i Midt-Østen og Maghreb enn i Europa som er ille nok. Jo flere som forlater ideen om at vi faktisk kan fungere sammen på grunnlag av noen universelle verdier uavhengig av ulike hellige skrifter og profeter, jo dårligere stilt er vi ovenfor de helt reelle utfordringene som verden står overfor. 

I november 1989 delte vi alle gleden over Berlinmurens fall, men det aller første og kanskje viktigste hendelsen som ledet fram mot rivingen av Berlinmuren var ungarernes nedklipping av sine grensegjerder mot Østerrike i september samme år. I dag er det mange i kommentarfeltene og på Facebook som åpent bejubler Ungarns beslutning om å reise nye piggtrådgjerder, denne gangen mot sørøst. Mange på den norske høyresiden har åpenbart adoptert kommunistdiktaturenes tro på at man kan isolere seg vekk fra verdens utfordringer. Sannheten er at vi i Europa skal i århundrene som kommer leve sammen – millioner av katolikker, protestanter, sunni-muslimer, shia-muslimer, jøder, ateister og andre hedninger. Man må gjerne ha politiske diskusjoner om hvordan migrasjonen skal forsøksvis reguleres, men det vil ikke endre det faktum at vi skal leve sammen. Nå er tiden for å bygge et fellesskap som er sterkt nok til å stå imot alle som ønsker å slå politisk, økonomisk og militær gevinst på ulik gudstro. Vi trenger ikke drømmen om kalifatet al-Andalus, like lite som rop om gjeninnføring av Isabellas inkvisisjon. Og hvis vi på død og liv skal bruke historien (som har det til felles med bibelen og koranen at man kan finne støtte for nær sagt hvilket som helst standpunkt der…), så burde vi ha lært at folkevandringer og problemene som disse utløses, ikke kan løses på lang sikt med murer og piggtråd, men gjennom å finne veier å leve sammen.

 

Comments are closed.